Sola sto høyt på himmelen, det var entusiastiske badehyl og bare glede å ane rundt poolen på Sunwings resort i går ettermiddag.
Men den idyllen brast så brutalt som den bare kunne, på et tiendedels sekund!
Jeg satt på solsenga og pratet med noen venner, da Jack og Storesøster gikk for å finne is. Lillesøster trasket etter. Etter et par minutter var de tilbake. «Hvor er Lillesøster?» spurte jeg. Jeg hadde jo akkurat sett henne der hun sto like ved siden av dem, og antok med stor selvfølge at han så henne han også.. «Hun er ikke med meg…»
Hva??! Jeg spurtet bort dit jeg så henne sist, lette og ropte. Ingen Lillesøster. Sprang rundt i området, men hun var ikke noe sted. Hun var borte.
Panikken grep meg, og så til de grader. Jeg ble hysterisk. Tenkte verste tenkelige scenarioer. Reisefølget vårt og alle rundt oss begynte å lete, de banket på dører og sprang ned til stranden. Alle var utrolig hjelpsomme. «Hvordan ser hun ut?» «Hva har hun på seg?» «Hvor gammel er hun?» Jeg klarte knapt å svare, jeg var i den situasjonen jeg håpet at jeg ALDRI ville komme i…. Den følelsen jeg hadde, den desperasjonen.. var så vond at jeg vurderte å slå hodet i en vegg for å slippe å være tilstede i situasjonen. Men jeg måtte jo lete. Måtte prøve å holde hodet kaldt.
«Hun er ikke i bassengene» ropte ukjente, mens de løp rundt de også.
Det kom en pappa bort til meg, som hadde opplevd det samme med deres datter. «Sjekk lekeplassene, og lekebutikken!» Aldri i livet om hun ville ha kommet seg så langt tenkte jeg, og stedet er jo fullt av store trapper som hun ville hatt problemer med å manøvrere! Jeg løp opp til lekebutikken, ingen snart toåring, med rosa kjole der.. Jeg hyperventilerte, for nå hadde det gått kanskje et kvarter. Og med alle involvert, og at ingen kunne finne henne.. Jeg døde på innsiden.
«Vi finner henne, vi finner henne, slapp av!!» Beroligende, snille ord, men de hjalp ingenting.
Jeg løp rundt meg selv og skrek navnet hennes. Mens jeg hadde i bakhodet hva denne pappaen sa til meg, sprang jeg videre opp til restauranten. Helt bak i restauranten, ute på balkongen (hvor det er en liten lekeplass), kunne jeg skimte.. en rosa kjole…….
..som lekte! Og ante fred og ingen fare.
Hjertet mitt begynte å slå igjen.
-
Ti uredde og eventyrlystne tottelotter tilbake hos mamma og pappa <3
Så hva lærte vi av dette kortvarige marerittet?
-ALDRI se bort et sekund så lenge vi ikke har barna i hånda.
-Kle på ungene noe annet enn rosa i Syden, alle har rosa kjole på.. (Spør de som leita ;) ) Neon er fint!
-Navnebånd er et must!
-Ikke undervurdere en eventyrlysten snart toårings evne til å komme seg langt av sted, opp trapper og inn dører, på veldig kort tid!
-Folk er utrolig snille og behjelpelige i en krisesituasjon! Tusen hjertelig takk til alle som måtte lese dette som hjalp til!!
-Alle andre små og store problemer blir bagateller, det viktigste er at begge ungene er trygge her med oss!
Har du opplevd noe lignende? Det håper jeg virkelig ikke at du har, eller noensinne kommer til å gjøre.. For det er det verste jeg har opplevd!
-
Trygg i pappas hånd
Ah, det der er vel store skrekken! Det var jammen godt hun dukket opp på et sånt et hyggelig sted da! Jeg har aldri opplevd det (hun er jo bare krabbebebi ennå), annet enn når jeg må leite i huset og finner henne inne på rommet blant lekeklossene, eller i gangen ved vannkoppen til hunden. Til og med det gir jo litt klump i halsen et bittelite sekund:p
Håper dere koser dere, og at det er varmere enn da vi var der;)
Ja etter at dette skjedde får jeg hjerteinfarkt hver gang jeg mister henne av syne et sekund! La hun krabbe foralltid sier jeg bare! Skal dere forresten tilbake til samme sted som dere var på Kreta?
Nei, denne gangen skal vi til Platanias:) Vi var i Stavros sist!
Huff, ikke morsomt det der. Godt dere fant henne. Og at hun ikke hadde rukket å bli redd selv :) Vi har heldigvis aldri opplevd skrekken, selv om mormor hardnakket vil påstå det motsatte. Hun mener vi har mistet ungene i allefall 5 ganger hver gang vi er i byen og handler. Det er bare at vi er for sløve til å oppdage det før de har kommet tilbake av seg selv. Vi har hatt noen leterunder på COOP OBS for å si det slik. Men ikke panikkleterunder. Klemmer til deg.
Haha, ja det er jo en definisjonssak dette her med «misting». Jack mener at jeg mistet henne TRE ganger ila turen.. Jeg mener kun den ene er gyldig, for den varte mer enn ett minutt! Jeg tar det heller ikke på min kappe dette han påstår, det var han som ikke så at hun var like bak ham!!! (Er vel en definisjonssak det også..) Det viktigste er hvertfall at vi fant henne, ingenting annet betyr noentingsomhelst! :)
Masse klemmer tilbake!!
Jeg fikk helt vondt inni meg mens jeg leste. Jeg visste at teksten ville få en positiv avslutning, men det var etter at hjertet og hodet gjennomgikk enhver grusom situasjon. Huff of huff!
Heldigvis fant dere henne i god behold! Jeg gruer meg til jeg står i en sånn situasjon. Hittil er frøkna kun kommet til krabbestadiet, men hun løper nok fortere enn jeg aner. Hun lå jo tross alt stille som en klump med trolldeig for noen måneder siden.
Varme klemmer :)
Hei Camilla! Ja det var en grufull opplevelse, og den sitter inni meg enda.. skrekkoggru, det der var forferdelig! Men jeg lærte noe da.. passe på som en hauk HELE tiden, og ikke blunke et sekund!! Jeg skulle bare ønske at hun var litt mindre uredd… for jeg kan virkelig ikke blunke et sekund! Nyt krabbestadiet med lillefrøkna! ;)
Gode klemmer tilbake til deg!!
En gang i Dyreparken, da den mellomste sønnen var 2 og et halvt år, forsvant han da vi satt og spiste. Grusomt. Vi fant han etter noen minutter, han hadde gjemt seg unna for å gjøre sitt fornødne…Men det var grusomme minutter…
Minutter føles som timer når noe sånt skjer.. Tror ikke jeg kommer til å glemme den følelsen der med det første…
Åh, herregud, jeg kan ikke forestille meg hvor grusomme de minuttene må ha vært. Og heldigvis at det historien fikk en lykkelig slutt- tipper foreldrene kjente en lettelse ut av denne verden når de så den rosa kjolens eier i god behold ;-)
Min store skrekk nå når vi var i Italia var å «miste» mini, og jeg hadde flere netter hvor jeg ikke fikk sove, før vi reiste, fordi ulike scenarier spant rundt i hodet mitt om alle mulige måter å miste han på. Selv om kanskje noen så litt rart på de tre norske turistene, hadde vi sele og bånd på han, noe som selvsagt er litt lettere på byferie enn på baderesort :-)
Vettu, den lettelsen når jeg så den rosa kjolen… mamma mia.. kan ikke finne ordene helt..
Vi hadde bånd på henne på flyplassen da! Folk får se så rart på oss de bare vil tenker jeg.. safety first! ;) Vurderte sele der nede også, men det hadde kanskje vært i overkant hysterisk.. Men på storbyferie.. obligatorisk!! ;)
Joda… Been there, done that.
Det var en fin og flott 17 mai i Cubaparken. Du vet, med mange tusen mennesker, sol og gratis konserter. Jeg og Sara var der sammen med flere andre, hun var 2. Jeg skulle på do, og onkel skulle passe. Og vips var hun borte. Da hadde hun sneket seg ut av parken og ned på industriområdet rett nedenfor. Panikk. Og ikke lettest å finne en liten unge i bunad den 17.
Det gikk heldigvis bra. Både da, og for deg nå. Men finnes nok ikke verre følelse.
Oh man!! Og så på 17.mai.. med typ en million mennesker ute! Jeg vet hva du følte da.. og den følelsen.. unner jeg ikke min verste fiende altså!… Ingenting er verre!
Klemmer :)
Å, mitt store mareritt det der! Hver gang vi skal noe sted tenker jeg at jeg skulle kjøpt et ID-armbånd. Takk for på minnelsen!
Godt at det endte godt. Men jeg skjønner at panikken tok deg.
Ja ikke sant! Jeg sto og så på id-armbånd på apoteket da jeg handlet reise-gadgets.. og jeg husker jeg tenkte.. Hva i alle dager skal jeg med det? Jeg hadde jo ingen planer om å miste ungene av syne et sekund jeg! Men fy flate.. ET sekund er alt som skal til… Kjøp armbånd!! ;)
Phu! Godt det endte bra…. Lever mg inn i følelsen etter å ha mistet pjokken på flyplassen da vi var på tur til Kreta i fjor, bare han og jeg….han hadde funnet godteributikken….
Gjorde du?? Ja da vet du virkelig hva jeg snakker om.. Godteri- lekebutikker og lekeplasser er virkelig første plassene man skal lete! Vi tenkte helt feil vi.. bassengene, stranda og veiene.. Det var jo mer interessant med en lekeplass med dumphusker (innerst i en stengt restaurant som lå på taket på hotellet).. selvfølgelig! :)
wæ. nå skremte du meg godt.så godt at det gikk bra :) *pustet lettet ut* ja jeg skal kjøpe navnebånd før vi reise til syden!!! Uff…rene marerittet jo!!! ha en flott ferie videre :)
Ja det endte heldigvis bra, og nå er jeg litt sånn likegyldig til alt annet av problemer som oppstår.. Det setter virkelig ting i perspektiv.. en sånn opplevelse..
Lever meg inn i situasjonen, ja! Så bra at det endte godt :) Jeg får litt panikk hvis barna runder et hjørne uten meg når vi er i butikken…
Det der med å runde et hjørne.. gav meg også lettere panikk- før! Nå får jeg nervøst sammenbrudd.. Vurderer å sette en digital dings på dem, som bør kunne pipe om de er mer enn 10 meter unna! Finnes det noe sånt tro?! ;)
Huff, tårene trillet når jeg leste dette❤️ godt dere fant henne på et trygt sted:) Jeg opplevde samme sak med broren min, året etter at vi opplevde det med kusinen min som fikk et heeelt annet og ikke så godt utfall på en campingplass :( Vi bodde da nære sjøen, traffikken og fergen. Jeg har aldri løpt så fort før eller stoppet en ferge fra avgang før som den dagen❤️ Han hadde heldigvis gått i «riktig» retning mot lekeplassen og ble funnet før han kom frem forbhan stoppet ved hagen til noen for å tisse :P
Åh det med kusinen din skjærer i hjertet mitt.. jeg finner ikke ord..
Så godt å høre at dere fant broren, og at han ble litt tissetrengt der han gikk <3 Det er ofte lekeplasser som tiltrekker disse små har jeg skjønt!
Gode klemmer til deg <3
Åh fy søren!
Jeg fikk helt hjertestans bare av å lese.
Jeg og mormor missforstod hverandre en gang, begge trodde den andre så på 10 åringen som den gang var 2,5 omtrent. Plutselig oppdaget vi at ingen visste hvor hun var, heldigvis fant vi henne fort, innen 5 min tenker jeg. Men det føltes som 50 eller noe.
Gosh altså, dette svaret var en jinks. Her om dagen stoppet jeg på innsiden av butikken for å fikse noe greier, 3 åringen løper ut. Jeg ser hvilken vei han svinger og spurter etter. Innen jeg kommer ut, som må ha vært 2 sekunder etter, så er han søkk borte. Jeg ser meg rundt overalt, mens jeg roper navnet hans om og om igjen. Løper litt den andre veien selv om jeg vet hvilken retning han tok, og tilbake igjen. Et par folk rundt meg ser seg om (de antok sikkert at det var en unge missing) og skal til å begynne å hjelpe ordentlig når jeg plutselig hører et fnis fra den retningen han løp. Jeg går nærmere veggen, og der, klemt mellom en «etellerannet» boksedings inntil veggen sitter han. Helt usynlig fra utsiden, og det ser ikke ut som det er plass til å gå bak der i det hele tatt.
Du så redd jeg var. Det var jo rett ved veien, samt at den retningen han løp førte til ring 2, og den andre veien til elven. Snakk om panikk. Selv om det ikke var lenge i det hele tatt. (Føltes som omtrent en time, var sikkert bare et minutt eller to.)
Så grusomt!! Og så bra det endte godt. Det gjør heldigvis som regel det. Jeg har hatt et par sånne episoder, men heldigvis ikke av den varigheten – men det skal ikke mer enn et lite minutt eller to til der en av dem gjemmer seg bak en hyllereol i en butikk eller vandrer av gårde før jeg kjenner panikken komme… Når vi drar rundt i London tar jeg på navnelapp på storebror. Er livredd for å miste ham på t-banen eller noe sånt!! Uff. Stakkars deg! Håper resten av ferien blir bra :-)
Oh lord…..!
Jeg hadde en lignende, dog mye mer kortvarig og langtfra så skummel, episode med Arvingen for bare noen dager siden. De sekundene. Den farten ei høygravid dame kan sette opp. De tankene….. Jeg føler med deg, og takk og lov for at det gikk bra!! Sender deg en klem, jeg..! :)
Man kan ikke se bort. Punktum. Nesten. Men man kan ikke alltid se alt alltid. Jeg snudde meg, gikk fem meter og hentet noe, jeg plukket en unge opp fra bassenget. Ingen skrekkfilm i verden kan skremme meg mer noensinne, for jeg opplevde en unge som smilte salig mens hun sank ned mot bunnen. Og jeg som ikke orker ha øynene oppe i vann så ALT og hadde lungekapasitet som en perledykker. Jo takk, adrenalin er noen ganger en venn, og heldigvis har jeg begge jentene mine fortsatt hjemme.
PS. Man kan også skrive telefonnummer på innsiden av armen med kulepenn eller sprittusj, ikke barnas navn da noen faktisk kan spekulere i slikt (dessverre). Har også hørt om, når man er inne på DET scenariet at noen vil ta barna, at noen bruker passord. «Hei, mamma sier at jeg skal kjøre deg hjem». svaret til barnet skal være «hva er passordet» og vedkommende skal da svare det passordet foreldre og barn har blitt enige om. Har ikke praktisert den selv men kan helt klart se nytten av denne ekstrasjekken. Mine unger sitter ikke engang på med naboen med mindre jeg blir oppringt og de hører at jeg sier det er greit. Hjernevasking funker. ;)
Huff og huff! I slike situasjoner jager adrenalinet ekstra gjennom kroppen. Snute forsvant for noen uker siden og jeg hadde mest lyst til å gråte, men måtte jo bare forholde meg rolig. Snipp stakk av til en kamerat da han var fire og det var langt unna oss altså! Heldigvis tok det bare fem minutter fra vi oppdaget at han var borte til de ringte og sa han var der. 5 laaaange minutter vel og merke! ;-) Godt det endte bra både for dere og oss :-)
Ååå, for et mareritt! Fikk også helt klump i halsen av å lese det. Godt det endte bra! Jeg gikk meg en gang vill i Legoland når jeg var liten. Og når jeg ikke fant noen gikk jeg ut av hele parken for å finne bilen vår, noe som viste seg å være umulig (selvfølgelig)! Tilslutt satt jeg meg bak en søppelkassa og gråt. Jeg ble funnet tilslutt da:) men stakkars mamma!
Huff, nå fikk jeg helt vondt her Stine – så forferdelig redd du må ha vært. Så glad for at det endte som det gjorde<3