To be alone, would be fun they said. Without the kids they said, would be good they said. It is about time they said.. to cut the umbilical cord.
THEY KNOW NOTHING! I SAY.
Vi var oppe på fjellet i julehelgen, det var skikkelige O´helga netter der oppe -nøt hvert bidige sekund. Spesielt fordi.. jeg og Jack skulle dra inn til byen å jobbe.. og etterlate våre små engler oppe på fjellet – I TRE DAGER OG TRE NETTER.
En av de to englene.
Noe reiv i sjelen min i flere timer før vi skulle si hadet. Og når vi skulle dra.. mamma mia.. da dro Noe ut hjertet mitt og spilte ping-pong med det, før det falt i gulvet med et brak, og så tråkka Noe på det. Skikkelig hardt. Det hjalp jo ikke når Storesøster klamra seg til meg, og krokodilletårene spratt som hagl rundforbi.
Vi kjørte avgårde, og jeg satt og venta på den deilige frihetsfølelsen alle snakker så varmt om… eh.. nei, ingenting. Jaja, vi fikk se på det på den lyse siden, tenkte jeg. Bra for kidsa, bra for besteforeldre, og bra for oss!! Juhu liksom, endelig litt kvalitetstid -bare oss to. Tjue-fjorten ass.. året jeg kuttet navlestrengen!
I det minuttet vi parkerte bilen hjemme.. kom.. man-fluen. Den var hard og brutal, skapte kvalme. og la Jack ned i foster-stilling. Yey tekte jeg. Det var den kvalitetstiden.
Det hjalp lite på kjipheten jeg følte, da Lillesøster.. ble syk…… Au! Hjertet mitt. Milevis fra mitt syke barn, kjente jeg at navlestreng-kutting på valgte tiidspunkt var cirka den dårligste ideen ever. Hjemme hadde Jack sin man-flu bare blitt verre.
Okei, jeg måtte ta noen grep. Det hjalp jo ingenting å sitte hjemme å slikke de dype sårene, og la tiden gå saktere enn nødvendig. Så jeg tenkte at det mest fornuftige jeg kunne gjøre var.. som vi hadde planlagt -å gjøre ting jeg aldri pleier å gjøre. Jeg lot Jack ligge i fred, og dro på kino med min søster.
Kino.. jeg kan ikke huske sist!!! Jeg kom dit, og fikk plutselig en fornemmelse av å være en.. neandertaler. Ehh.. hvor henter vi billettene? Hvor er automatene deres? Hæ? Digitalt sier du?? Jeg kunne IKKE skjønne hvorfor godteposene var formet som hansker…
Hahaha, lo min søter og fortalte at hansker er 2015´s «godteri-skje»!??
Jeg ringte 2010 og sa at.. «De siste 5 åra har vært hyggelige! Men takk for meg, 2015 har digitale kinobilletter, godteri-hansker, Fanta med kiwi-smak , OG en eller annen kino-klubb man får store goder av å være medlem i. Ha det bra!»
I går dro vi opp til fjellet igjen, de tre verste dagene mine de siste fem årene mine -var overstått! Gjensynsgleden.. ja du kan jo bare forestille deg..
Så nei, en vellykket navlestreng-kutting.. not accomplished. Vi får prøve igjen i 2016! Kanskje. Eventuelt når de nærmer seg konfirmasjonsalder.
MEN, jeg fikk smaken på livet igjen. Så noe godt, kom jo tross alt ut av det ;-)
Til alle dere som kuttet strengen relativt tidlig.. hvordan klarte dere det?
Dette var årets siste confession. Ha en forrykende nyttårsfeiring! GODT NYTT ÅR! Liker tanken på.. blanke ark og nye fargestifter.. mange kinoturer, og forhåpentligvis kvitting av seperasjonsangst… ;-) :thumbs:
Både og det der synres jeg :) Men egentlig synes jeg det er helt forferdelig å være borte fra mini :P
Hehe, ja det er jo ikke det at jeg ikke klarer å sette pris på å ikke bli fullstendig utslitt av det neverending lengerituale som gjør at jeg faller i koma lenge før jeg hadde forestilt meg, men så er det det savnet da.. Spesielt når de blir sjuke.. aiaiai.
Jeg har enda ikke kuttet navlestrengen :O Kun vært borte fra ungene mens jeg har vært på sykehuset for å få en ny unge :P hahah
Hahaha, det er så deilig når noen skjønner… ;-) :thumbs:
Ingen navlestrengkutting her altså. Seriøst, lotusfødsel FTW liksom.
Mrs. C!! Good to hear from you <3 Godt nytt år kjære du!
Seriøst -helt enig haha! ;-)
Jeg forstår meg ikke på poster som dette. Båndet er jo der uansett om vi er sammen eller ikke! Jeg forstod ganske tidlig at jeg ikke ønsket å knytte ungene så hardt til meg at det blir vondt for alle å være fra dem. For da handler det om mine følelser og mine kontrollbehov, i tillegg skaper jeg jo en usunn avhengighet hos dem, og sånn vil jeg ikke at det skal være.
Det er et kinesisk ordtak som heter: la ungene få røtter til å vokse, og vinger til å fly.
De får aldri fly hvis jeg skal fylle opp mitt behov for å ha dem der jeg er. De får aldri gleden av å komme hjem fra fjellet/besteforeldre/venner osv og fortelle om egne opplevelser, de får aldri savnet meg (oss) fordi vi har vært borte fra hverandre og hatt det fint på hver vår kant.
Jeg går også glipp av gleden ved å være den å komme hjem til, som de ikke kan vente med å fortelle noe til!
Jeg synes ikke det er så positivt når savn skal være så vondt at ungene ikke kan orke det. Det skal være litt fint å ha noen å savne/lengte etter, når man vet man får se dem igjen.
Man elsker jo ikke barna sine mindre for det om man er litt borte fra hverandre noen dager fra tid til annen!
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ble umiddelbart hønemor etter første fødsel. Ikke sinnsykt stolt av det, men det er jo ikke det at jeg ikke prøver å gi slipp (som du ser hehe) De er jo til stadighet på overnattinger, det er ikke slik at jeg sitter og tviholder på dem hjemme ;-)
Og bare så det er sagt, så er det bare jeg som sliter med savn, de aner knapt at vi er borte.
De kommer jo tidsnok til å fly avgårde, så da ser jeg ikke helt det store poenget med å fly fra dem hele tiden nå. Men vi alle forskjellige, og det må man jo respektere!
Selvfølgelig elsker man ikke barna sine mindre om man er borte fra tid til annen, og båndet er der uavhengig -det er bare noen av oss som syns det er litt tøffere.
Nå vet jeg ikke om navlestrengen er kuttet, det føles sånn noen dager (når 12 åringen tar skoene mine etter at hun har robbet meg for kontanter og lipgloss) mens andre dager er helt på spedbarnsstadiet (med en unge i senga, en arm som holder rundt halsen min og en fot i øret, siste var aldri stas, ei heller nå).
Men jeg kan støtte Therese sine ord i det å være fra ikke betyr det samme som og ikke elske. Som du vet ser jeg nå jentene annenhver uke. Tror du jeg så for meg at det skulle funke halvveis for noen år siden? Nei. funker det? You bet. Jeg elsker dem sinnsykt, og det er gjensidig, kanskje vi faktisk setter enda mer pris på hverandre nå?
Nå kom det noen åpenbarende ord til meg.. som en klok kvinne sa engang.. Jeg burde slutte å syte, det er ikke synd på meg! ;-)
Godt nytt år kjære gode vakre Anja!