Jeg har ikke ord. Jeg har bare tusenvis av tanker og følelser. Flust av dem. De er voldsomme, vonde, oppbrakte, rasende, redde og triste… 

Vi hadde en avtale på Aker Brygge i går morges, jeg vurderte å droppe den siden jeg ikke hadde klart å sove natta før, og verden kjentes liksom ut som den hadde stoppet opp. Men til tross for det som hadde skjedd, så gikk jo morgenstellet som det pleide det. Tankene mine var det eneste som vitnet om at noe var annerledes.. og at jeg koste litt ekstra med jentene, og var mer tålmodig enn vanlig når de sutret. Vi gikk ut, og jentene kranglet som vanlig i tvillingvogna -jeg hysjet, og jeg tenkte bare at.. rart det der at livet bare går sin vante gang. Det eneste jeg registrerte som litt uvanlig, var menneskene vi møtte på vår vei.. alle smilte til oss, de flyttet seg høflig når vi kom med doningen av en tvillingvogn på fortauet, og de snakket vennlig til de høylytte jentene, eller sendte meg medfølende blikk når ting åpenbart ikke var preget av søskenkjærlighet og harmoni der foran meg. Unormalt mye vennlighet opplevdes på vår vei fra Frogner til Aker brygge..

Paris.. 13. november.. Ja og alle de andre stedene hvor uskyldige mennesker angripes.. Tanken på at jeg har født to vakre barn inn i en verden hvor mennesker som er gjennomsyret av ondskap tar seg til rette, er nesten ikke til å holde ut. En pur ondskap angriper menneskerettigheter, rettsfrihet, ytringsfrihet, demokrati.. Jeg er trist, og jeg føler avsky.. Jeg er redd for tingenes tilstand, men jeg er også redd for den avskyen jeg kjenner på. Den må jeg prøve å ta med rota før den vokser. Hat er roten til alt ondt. Jeg vil ikke, og kan ikke miste troa på at kjærligheten kan overvinne alt!

De aner fred og ingen fare disse to, vi ser ikke nyheter, vi abonnerer ikke på aviser, vi snakker ikke om det som har skjedd. Jeg vil at de skal få leve bekymringsfritt, til de ikke kan unngå å få med seg det som skjer! Og det er det som gjør en slik tid litt lettere også, to smårollinger som tror det verste som skje.. er at det ikke blir lasagne til middag..

Jeg skjønner jo at jeg bare kan beskytte dem mot ting jeg ikke har kontroll over, til et visst punkt. Men de har det så fint inni den bobla, så jeg kommer til å prøve å la dem være fullstendig uvitende.. så lenge det er mulighet for det.

I perioder har jeg selv unngått å lese aviser, fordi det går så innmari innpå meg. Så feigt at det er flaut, men nødvendig -jeg har nemlig utviklet evnen til å bekymre meg i hjel. Men så skjer «Paris» x2 og jeg kan ikke stenge det som skjer ute, det er i vår egen bakgård.

Dette er ikke verdenen jeg vil at døtrene mine skal vokse opp i. At de skal føle frykt, og føle at verden er et utrygt sted.. er mitt største mareritt. Måtte bønner og tanker fra en hel menneskehet nå bli hørt, så jentene kan danse og le like ubekymret i denne verdenen i fremtiden, sånn som de gjør nå!

De prøver å spre frykt og sorg, men jeg skal leve livet, jeg! Sammen med de to fryktløse og intetanede. Og bruke ytringsfriheten min til å skrive i vei, og flagge verdier som kan knuse dette hatet vi ser brer om seg.. kjærlighet, respekt og medmenneskelighet!! Og mens jeg gjør det.. går mine tanker og bønner til de som er rammet av ondskapen…..

Hvilken verden barna våre skal vokse opp i, er opptil oss.. vi har det sterkeste våpenet: Kjærlighet! Aldri mist troa på det!

«You expected to be sad in the fall. Part of you died each year when the leaves fell from the trees and their branches were bare against the wind and the cold, wintery light. But you knew there would always be the spring, as you knew the river would flow again after it was frozen. When the cold rains kept on and killed the spring, it was as though a young person died for no reason.» –Ernest Hemingway

<3