(Utenom at jeg går redigerings-bananas)

Jeg har toleranse for en mengde sinnstilstander. Sutring er ikke en av dem. Sutrestemmer trigger nemlig en av mine uheldige sider. Jeg blir tilbøyelig til å si eller gjøre helt uortodokse ting. Og funker ikke det, så ender det ofte med at jeg gir etter for alle slags uortodokse avtaler.. Alt for at sutringen skal opphøre.

Det starter sympatisk og umåtelig forståelsesfullt..

Om sutringen ikke opphører umiddelbart (noe den sjelden gjør), begynner det fysisk å svi i ørekanalene og jeg kan kjenne at jeg styrer med lysets hastighet mot bristepunktet mitt. Jeg putter hendene på hoftene (for å vise at nå tuller jeg ikke), tenderer mot svært hissig, blir mørk i øynene,  og får ofte.. eh.. pannelugg?!

Standhaftig står jeg der, og bare..

Okei.. vi må ta «take tre» om igjen.. Diva eller ei.. alle som kjenner meg vet jo at jeg ser mer diaper enn diva ut til vanlig! Så det er ingen vits i å late som jeg ser ut som en.. slags haute couture av meg selv når jeg er eitrandes. Dessuten må den sutringen stoppes før det bikker over for meg. Så ja, let´s face the facts.. jeg gir etter.

Hvor motstandsdyktig er du ovenfor sutring? Finnes det en verre tilnærming til en mamma en dag man er sliten egentlig, enn sutrrrrrr!?? Er du standhaftig selv om The Sutring ikke opphører, eller gir du etter..?