Fra Oslo til Telenor Arena, sa han.. Så hev vi oss på syklene i god tro, og så for oss en kjemperomantisk tur!

(For de som ikke fikk med seg forrige innlegg, så var det duket for Bonjovi og daaaateniiiight beibee..)

-Er du heeeelt SIKKER på at det er denne veien Jack? Men.. det står jo at det er en blindvei??!

-Ja det MÅ være den veien!

-Jamen..

Først på denne veien.. innså han at vi var fullstendig på bærtur, og snudde:

Etter den kronglete omveien, lå jeg pesende bak ham et sted.. og ropte:

-Kan du ikke spør de folka der, om de vet veien til Telenor da?? Ikke? Åh, så du vet veien!? (Han hadde faktisk planer om å slite meg helt ut, før konserten begynte, på grunn av litt tullete stolthet?)

–

Men så møtte vi på noen mennesker som hadde pyntet seg for å gå på konsert, og det var DA jeg skjønte at vi endelig var på rett vei!

-Se, Telenor Arena!! Det var det jeg sa jo, at jeg visste veien!

–

Jada flinke mannen min.. nei det visste du ikke!! Flaks var det.

Men at han IKKE KAN innrømme sin manglende retningssans.. Og IKKE KAN spør etter veien når vi er på ville veier.. var ingenting å dvele over denne kvelden. Her var det kun en legende som gjaldt, og hans..

Livin´ on a prayer!

For ikke å snakke om Bed of roses, Born to be my baby, Bad medicine, You give love a bad name, It´s my life, ALWAYYYS!!!

Terningkast 6 til både Jon og Jack denne kvelden!

Kan din mann spør etter veien? Eller vet han alltid veien?