Tag Archives: Sorg

Når frontlyktene slokkes

by

Jeg er så lei meg. Hva er det nå da tenker du.. Er det den rustne stemmen nå igjen, har hun brukket en negl? Nei stemmen er tilbake, og neglene er intakte.

Jeg har betennelse. Hvor er det betent nå da tenker du.. Fremdeles bihulene, eller er det melkeprodusentene?

Nei, det er nettopp det det IKKE er! Jeg er lei meg fordi jeg har sluttet å amme, og jeg har betennelse i sjela!!

Amming er jo ofte et betemt tema, og jeg har overlatt diskursen til bloggere som liker litt storm i kommentarfeltet sitt! Men nå har jeg tenkt å dele min ammehistorie for de som måtte ville lytte. Dere menn som leser bloggen min.. kan se på dette så lenge:

LaFerrari_F150

Og for de mannfolka som, mot formodning, nå fortsatte å lese.. så skal jeg prøve å gjøre historien litt mer mannevennlig. Jeg kjører på i den gata.. Vroooom og hei hvor det går!

Da Storesnuppa ble født for litt over tre år siden.. så må jeg, irriterende ærlig, innrømme at jeg ikke hadde startproblemer. Jeg var veldig heldig! Tanken var full, jeg råkjørte, og bremset ikke ned før hun passerte 6 måneder. (Det var jo det helsestasjonen anbefalte, og jeg fulgte deres kjøreplan på alle områder.. førstegangsfødende..) Kun en gang opplevde jeg at rørene ble tette, og måtte repareres. (Hvis tennluggene dine aktiviseres av at jeg har hatt en enkel amming, så må du gjerne bruke kommentarfeltet til en utblåsning altså!)

Hun var blitt 19 måneder, og det var bare to måneder til termin med Lillesnuppa. Da så jeg meg nødt til å stoppe opp. Fordi jeg ville jo ikke at hun skulle bli sjalu når jeg ammet nr.2. Og tanken på tandem-amming, var ikke noe som slo meg som spesielt lettvint.

Etter to måneder med pause (med et par svake tilbakefall), startet produksjonen opp igjen for fullt. Denne gang gikk det.. (æsj jeg skulle ønske jeg hadde en mer spennende historie å fortelle..) også veldig greit.

Nå er minstejenta nesten 16 måneder. Hun gleder seg sånn til melkefyllingen på morgenkvisten, at hun våkner både før konditoren, hanen og.. avisbudet. Hun står i senga.. og i babycallen lyder det: «Tine» (Alle andre kaller meg for Stine, hvorfor skal hun kalle meg for mamma da?)

IMG_2761

Med et påfølgende: «Buppa!!» Så må jeg ta henne oppi sengen 4ish, og der skal hun ligge, PÅKOBLET, til vi står opp 6ish. Får ikke ladet batteriene mine noe særlig da. For ikke å snakke om de stakkars frontlyktene.. Hele karosseriet bærer preg av at trafikkreglene ikke blir fulgt.

Så da var det bare å bestemme seg for å skru av hele greia, parkere.

Men det er ikke bare bare skal jeg si deg. Tre år, med mer eller mindre sammenhengende amming, og nå er det over.

Tenk deg mann, at du har kjørt din kjære Volvo hver dag hele tiden i tre år, og så må du av en eller annen grunn kvitte deg med den.. For eksempel at du ikke har overskuddet som trengs, til å vedlikeholde den!? Hadde du ikke følt en sorg i hjertet da? En helt adekvat sammenligning ;-)

Når slo du av frontlyktene? Trist/lettet/et annet adjektiv?

(Her er sist gang jeg kjørte på med full pupp)

Sorg i heimen..

by

Den møre pepperbiffen klarte såvidt å passere klumpen i halsen. Til tross for at den var tilberedt sammen med en deilig bakt potet med alt mulig av tilbehør, klarte jeg ikke å nyte den.

Det er det tyngste dagen jeg har hatt på lenge. Tåka har vært tung over Oslo, og ikke uten grunn.. De siste ukene har det vært litt små symptomer, med litt hosting og harking.. Men i går var det over. En venn i nøden har hun virkelig vært, hjulpet oss når det har vært nødvendig. Og det har det vært ganske ofte. Hun var ikke gammel engang.. At det er over, er ubegripelig. Hun var, snufs, helt livløs etter at hjertet stoppet opp i går formiddag. Den røde skjønnheten.. Hun hadde tatt sitt siste sug, vår kjære Miele.. av støv.. <3

Det er ikke rart, hun har fungert som søvndysser 24/7 i 6 måneder. Trofast, og hjulpet oss i desperate stunder. Dag og natt. Og i går brente motoren seg.

Hun fikk ikke en verdig begravelse engang.. Vi kjørte henne til Elkjøps gravplass på Skøyen, hvor jeg så for meg å ha en liten avskjedsstund. Ta noen bilder og forevige den siste stunden. Men når vi kommer fram, kryr det av gribber på gravstedet. Jeg ble faktisk litt redd, for i det Jack åpner bagasjerommet, kommer tre av mennene opp bak han. De strekker hals, for å se hvem den nyeste ankomne er. De ante tydligvis lite om at det var selveste Jack Bauer de yppet med. Null respekt, og makan til frekkhet. Og det er nesten det verste, at nå er nok til og med den stakkars støvsugerens støvpose (og min skit) saumfart. Så, det ble ingen begravelse. Det bar rett inn på Elkjøp for å kjøpe ny. Smarte som vi skulle være, kom vi hjem med en liten svart Simens. Plassbesparende- check! Billig- check! Ubrukelig- check! Usammenlignbar med avdøde- check!

Nå var det veldig befriende å bearbeide sorgen her i kveld kjente jeg. Takk for at du lyttet! ;-) Så håper jeg at det føles enda bedre i morgen!

Jeg er en potensiell «samler», det skjønner jeg jo, når jeg blir trist av at støvsugeren er ødelagt. Hvor mye enklere hadde det ikke vært, og satt den i kjelleren, sammen med alt det andre jeg ikke har klart å kaste!!? Har du opplevd å bli glad i «ting», og tatt det tungt når de måtte kastes? Har du et tips til hvordan man med lettere hjerte kan kvitte seg med ting? Jeg har et par boder jeg burde ta en «opprydning» i ser du..

..at snuppa må lære seg å sove på annen måte, det er en annen historie!

Farvel vakre Miele <3