For første gang i mitt liv har jeg begynt å trene sånn skikkelig seriøst.
Jeg brukte mange uker på å manne meg opp til å ta turen til treningssenteret, og jeg bønnfalt søsteren min til å bli med meg. Jeg gruet meg sånn, jeg tar heller en tur til tannlegen, legen, og.. gynekologen -når som helst liksom. Enn å komme ny til et treningsenter. Hvor går jeg, hva gjør jeg, hva er hvor, hvem er hvem og hva er hva..? Hater å føle meg malplassert mellom tunge manualer, svett testosteron og granskende østrogen. Ups var det herregarderoben som var her da.. uff beklager. Hvordan funker denne dingsen her tro?.. holder jeg den opp ned nå.. Jeg later heller som jeg har situasjonen heeelt under kontroll, enn å kjenne på ydmykelsen av å være newbie.. «Du unnskyld… jeg er ny her.. hvordan funker denne.. sykkelen?» «Har du prøvd å trykke på «on»?
Fornedrelsen var faktisk total, da jeg la meg ned på en benk for å trene -med hodet.. der andre folk har rævva.. Heldigvis ble det påpekt -før så altfor mange fikk det med seg.
Første gruppetime.. «Den er litt tøff sa dama i resepsjonen..» Har hun sett sykkelmusklene mine? tenkte jeg bare, og løp feil vei til garderoben for å skifte.
Folk var bare helt ville. Det var ned på gulvet, over på siden, andre siden, opp igjen, ned. Fort! Pumpe manualene, slenge de fra seg (som om det sto mellom liv og død -jeg dekket faktisk til hodet et par ganger), over på neste øvelse. Ingen tid miste. Opp og hopp, ned, armheving, hoppe frem, og med hendene over hodet var det opp og hoppe igjen. Det var da jeg skjønte at jeg burde ha tømt blæra før timen, og.. at jeg burde ha tatt det mer seriøst, det der med de kjedelige knipeøvelsene etter fødselen….. Great! Ned på gulvet, vrikk rumpa fra side til side mens du vrir overkroppen. What the.. halebeinet!! Balanseøvelse! Jeg velta.
Jeg innså at to fødsler (og muligens litt alder) hadde gjort ting med kroppen, så jeg tok en sånn kroppsanalyse.. Den konstanterte de dystre tilstandene jeg hadde blitt minnet på under gruppetimen, i de fleste kroppsdeler.
Så nå betaler jeg dyre dommer hos en PT. Jack lurte på om jeg trodde jeg var en Hollywoodfrue som skulle ha meg en dyr PT.. og begynte å vise meg hvor enkelt det kan gjøres. «Det er jo bare å gjøre denne her øvelsen, og denne her, sånn og sånn». Helt gratis var det også.
Men det han ikke vet.. er det som står ovenfor her. (Mulig han har sett det, han har jo øyne når jeg tenker meg om) Hvordan denne kroppen har forfalt, og at det faktisk er eneste utvei om jeg skal kunne hoppe opp og ned, uten å.. ja du vet.. Å få meg litt muskler på den rompa, så jeg kan vrikke på gulvet fra side til side. Og ikke velte når jeg står på en fot..
Skavanker, dere skal bort! Innen sommeren! Sier jeg bare, og bretter opp armene slik at de minste bicepsene noen har sett ever, skremmer vekk.. ingen. Men viljen er mye sterkere enn bicepsene, så da kan Skavanker le så mye de bare vil! Vi snakkes snart, aldri! Tudelu.
Fra den tida da høye kneløft i hverdagen var nok til å holde Skavanker borte..
