I går..
Telefonen ringte. Ikke bare ble dagens planer drastisk forandret, men pulsen min stakkars.. skulle ligge på et uansvarlig, og farlig høyt nivå de neste timene. Jeg var bekymret, ikke bare for helsetilstanden, men for hvordan dette skulle gå??
Og hva skulle jeg ha på meg??? Jeg rotet febrilsk rundt i skapet. Den blusen jeg konkluderte med at var et passende plagg, manglet selvsagt en knapp! Hvor hadde jeg en nål og litt tråd? Hadde jeg nål og tråd? Jeg fant omsider det nødvendige utstyret. I mellomtiden, holdt tiden på å løpe fra meg. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave å få den uregjerlige tråden inn i det knøttlille hullet. Prøv å tre en nål med skjelvende hender selv, så kan vi snakkes!
Etter å ha løpt helt til Karl Johan (fordi jeg klarte å glemme lommeboka mi oppi alt dramaet jeg befant meg i) kom jeg endelig frem.. til de riksdekkende. Debutere som debattant, direkte inn i de tusen hjem, var det jeg skulle.
Supernervøs ble jeg ført inn i løvens hule. Fant ut at de skulle filme meg.. fra den dårlige siden min!! Og siden jeg hverken het Erna eller Siv.. så var det nok best å forsone seg med tanken, uten å gjøre et større opptrinn av akkurat det.
Tankene fløy gjennom hodet på meg, hjertet var i ferd med å hoppe ut av brystet, jeg gjorde alt for å se helt uanfektet ut.
Okei, vi var offisielt online på nasjonal televisjon! Ingen vei tilbake. Og plutselig, glemte jeg både min mindre heldige side, kamera og alle andre tanker om hva som muligens kunne gå galt, og ble forferdelig engasjert.
Bakgrunn for debatten: I går sto det en kronikk i VG om barseltid. Liggetiden på barsel er på et par generasjoner redusert fra to uker til to-tre dager, og den synker stadig. Dette har skjedd uten at barselomsorgen utenfor sykehus er blitt styrket tilsvarende.
Jeg fortalte om mine erfaringer, hvor jeg uttrykte et behov for en bedre oppfølging i barseltiden. Sammen med disse flotte damene:
Selve debatten fortsetter i et annet innlegg! Nå er det turn, gotta run!