Tag Archives: Mammaliv

Jeg lister meg så stilt på tå

by

I går kveld slo det meg! Da jeg frøs i denne «liste-posituren» etter at det kom et knyst fra senga:

IMG_3482

Jeg har listet meg omkring på tå, i TRE år!

Det går nesten ikke en kveld uten at en eller flere av disse setningene blir formulert, med mer eller mindre hyggelig tonefall:

– Kan du skru ned lyden! (på Tvén, i-paden eller telefonen)

– Vær stille, jeg tror hun er på vei til å våkne!

– Sssshhhhhhh!

Det skal være sagt at den lista har vært mye lengre, det var etter at minstejenta ikke sov til den overdøvende lyden av støvsugeren lenger, og før hun klarte å finne søvnen selv! Da var den hakket mindre hyggelig også faktisk..

– MÅÅ du smatte så høyt!

– IKKE promp!!!

– ARGH! Har ikke den døra blitt smurt ENDA!?

– SSSSSSSSSSSSSHHHHHHHHHHHHHH!!!

– Dust asså, nå fikk du henne til å våkne grrr!!  

Måtte stryke det siste, for det hadde stilt meg i et litt dårlig lys føler jeg..

Mens jeg sto der og prøvde å ta et skritt til.. kom det et lite misfornøyd grynt fra lille-miss-jeg-skjønner-hva-du-pønsker-på-og-tro-for-all-del-ikke-at-det-er-litt-greit-for-meg! Og så ble jeg stående da, for hun hadde planer om at staheten skulle overvinne trøttheten. Jeg fikk til og med tid til å dikte litt!

IMG_3489

Jeg lister meg så stilt på tå,

når ungene de sover.

Jeg gjør jo bare det jeg må,

ja det som jeg behøver!

Når mørket ligger over land

jeg lurer på om det går an..

Å få en hel kveld uten skrik etter vann,

eller lakenskrekk-hyling og nok en tann!?

Lister du deg stilt på tå? Evt. hva er din favoritt-quote for å få de andre i huset til å være stille?

IMG_3488

Sånn går no dagan!

Den lange veien hjem

by

Fra barnehagen.

I utgangspunktet tar den ett minutt. Når jeg går alene. Med ungene tar den på en god dag 5, på en dårlig.. 30. Av og til kommer vi oss ikke hjem. For eksempel hvis vi, halveis hjemme, kommer på at vi har glemt en pinne eller noe annet viktig! Da kan et trassutbrudd komme som lyn fra klar himmel, og forbipasserende har faktisk sett anklagende på meg og ristet på hue!!

Fordi hvis kidden går fra konseptet, skriker og legger seg ned på grunn av en PINNE.. Og jeg ikke klarer å roe gemyttene umiddelbart, så gjør visst det meg til en dårlig mor.. eller hva Fru Syvertesen!? Pass nå på at øynene dine ikke setter seg fast i bakhodet ditt når du ruller dem rundt da! Hmpfr.

Så hva gjør jeg? For å forkorte/dempe et slikt utbrudd av svært utagerende karakter?

A) Jeg drar tilbake tilbake for å lete etter pinnen?

FEIL.

Vi hadde trolig ikke funnet den, og om vi hadde, kunne jeg risikert et nytt utbrudd på vei hjem igjen. For da hadde vi glemt stenen.

B) Jeg løfter den skrikende ungen og bærer den hjem?

FEIL.

Det kan jeg ikke, for i hendene har jeg en vogn med en annen unge. (Som sannsynligvis ved dette tidspunktet også skriker av sine lungers fulle kraft)

C) Jeg lokker med noe?

RETT.

Jeg begynner med plastelina-leking, maling eller noe annet kreativt. Så fortsetter jeg med mandariner, druer eller noe annet sunt. Jeg ender opp med kinderegg!

Så kommer vi hjem, og jeg er så utslitt at jeg etter kinderegg-seansen, setter på litt Barnas supershow, med litt blåbær attåt. Hvertfall IKKE noe mer usunt om de skulle grine mer!! Kremt. Finner frem duploen også, sånn at jeg ikke skal ha så forferdelig dårlig samvittighet for at jeg tar the easy way out. Igjen. Men med to trøtte i trass så sier jeg til meg selv, at det er heeelt innafor. I følge den svenske psykiateren David Eberhards, som Casa Kaos har skrevet en del om i det siste, så begår jeg en stor synd. For ETTERGIVELSE er i følge ham, en av de store syndene jeg som mamma kan begå. Men hey Mr. Besserwisser, middagen lager ikke seg selv liksom!!

PicMonkey Collage

Tv-titting kamuflert med duplo!

Går veien deres hjem fra barnehagen upåaktet hen? Og om du skulle oppleve trass på hjemveien, hvordan håndterer du den?

Når frontlyktene slokkes

by

Jeg er så lei meg. Hva er det nå da tenker du.. Er det den rustne stemmen nå igjen, har hun brukket en negl? Nei stemmen er tilbake, og neglene er intakte.

Jeg har betennelse. Hvor er det betent nå da tenker du.. Fremdeles bihulene, eller er det melkeprodusentene?

Nei, det er nettopp det det IKKE er! Jeg er lei meg fordi jeg har sluttet å amme, og jeg har betennelse i sjela!!

Amming er jo ofte et betemt tema, og jeg har overlatt diskursen til bloggere som liker litt storm i kommentarfeltet sitt! Men nå har jeg tenkt å dele min ammehistorie for de som måtte ville lytte. Dere menn som leser bloggen min.. kan se på dette så lenge:

LaFerrari_F150

Og for de mannfolka som, mot formodning, nå fortsatte å lese.. så skal jeg prøve å gjøre historien litt mer mannevennlig. Jeg kjører på i den gata.. Vroooom og hei hvor det går!

Da Storesnuppa ble født for litt over tre år siden.. så må jeg, irriterende ærlig, innrømme at jeg ikke hadde startproblemer. Jeg var veldig heldig! Tanken var full, jeg råkjørte, og bremset ikke ned før hun passerte 6 måneder. (Det var jo det helsestasjonen anbefalte, og jeg fulgte deres kjøreplan på alle områder.. førstegangsfødende..) Kun en gang opplevde jeg at rørene ble tette, og måtte repareres. (Hvis tennluggene dine aktiviseres av at jeg har hatt en enkel amming, så må du gjerne bruke kommentarfeltet til en utblåsning altså!)

Hun var blitt 19 måneder, og det var bare to måneder til termin med Lillesnuppa. Da så jeg meg nødt til å stoppe opp. Fordi jeg ville jo ikke at hun skulle bli sjalu når jeg ammet nr.2. Og tanken på tandem-amming, var ikke noe som slo meg som spesielt lettvint.

Etter to måneder med pause (med et par svake tilbakefall), startet produksjonen opp igjen for fullt. Denne gang gikk det.. (æsj jeg skulle ønske jeg hadde en mer spennende historie å fortelle..) også veldig greit.

Nå er minstejenta nesten 16 måneder. Hun gleder seg sånn til melkefyllingen på morgenkvisten, at hun våkner både før konditoren, hanen og.. avisbudet. Hun står i senga.. og i babycallen lyder det: «Tine» (Alle andre kaller meg for Stine, hvorfor skal hun kalle meg for mamma da?)

IMG_2761

Med et påfølgende: «Buppa!!» Så må jeg ta henne oppi sengen 4ish, og der skal hun ligge, PÅKOBLET, til vi står opp 6ish. Får ikke ladet batteriene mine noe særlig da. For ikke å snakke om de stakkars frontlyktene.. Hele karosseriet bærer preg av at trafikkreglene ikke blir fulgt.

Så da var det bare å bestemme seg for å skru av hele greia, parkere.

Men det er ikke bare bare skal jeg si deg. Tre år, med mer eller mindre sammenhengende amming, og nå er det over.

Tenk deg mann, at du har kjørt din kjære Volvo hver dag hele tiden i tre år, og så må du av en eller annen grunn kvitte deg med den.. For eksempel at du ikke har overskuddet som trengs, til å vedlikeholde den!? Hadde du ikke følt en sorg i hjertet da? En helt adekvat sammenligning ;-)

Når slo du av frontlyktene? Trist/lettet/et annet adjektiv?

(Her er sist gang jeg kjørte på med full pupp)

Fødsel, forfengelighet og flytting

by

Når min andre fødsel nærmet seg.. begynte jeg å stresse litt. Og skrev denne huskelisten til sykehusbagen 14 dager før termin:

IMG_1992

Okei så var jeg fremdeles litt forfengelig.. (hadde jeg tenkt at jeg skulle vise den offentlig, hadde jeg nok gjort et par justeringer ser jeg..)

13 dager før termin fikk vi tatt 9 måneders bilde..

IMG_1988

10 dager før termin flyttet vi inn i ny leilighet! 9 dager før termin.. mens jeg står og pakker ut av esker, skjer det noe umiskjennelig downunder. Vann. «Neiiiiii!!!! Ikke nå!! Jeg er ikke klar!!» Ingenting var klart. Ikke noe vann i springen engang.. (bare på gulvet høhø..) Ingen babyklær var vasket. Sengen var i boden. Esker overalt. Sykehusbagen var heller ikke pakket. Storesnupps rom (som jeg skulle gjøre koselig, for å gi henne en best mulig overgang til denne nye lille skapningen kom og tok over mammaen hennes) var bare ukoselig. «Neeeeiii!!» Men det var ingen grunn god nok for Lillesnupp, hun hadde meldt sin ankomst! På sykehuset var riene treige over natten. På morgenkvisten sa sykesøsteren at hvis jeg ville, så kunne jeg dra hjem å lade batteriene før fødinga. Jeg så mitt snitt. Ikke til å lade noe som helst, men til å.. pakke ut et par esker! Og til å vaske håret (i den gamle leiligheten som hadde vann) og til å.. ja.. sheive (det hadde nok vært best å la være.. med tanke på at bekkenløsning og den store magen, gjorde at jeg måtte gjøre prosedyren.. i blinde!!)

Som jeg nevnte i første del av denne fødselsserien, så er ikke forfengelighet like tilstedeværende i livet mitt som den var tidligere. Og om du ikke tror meg, så har jeg sikret et bildebevis fra et par timer før fødselen..

Finn fem forfengelighetsfeil:

IMG_1995

Her har hu mor rier. 8 minutter i mellom. Vi skulle ringe når det ble 5! Ingen tid å miste!! Vi pakket opp esker, innredet, og gjorde det koselig så det sto etter. Og jeg bare kastet meg ned på gulvet og skrek når riene kom. Jack tok tiden. Opp igjen, finne en ny eske med bamser. Ned på gulvet. AAAAAAAAUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU!!!!!!! Våre nye naboer var nok svært glade for de nyinnflyttede! Som hørtes så normale ut!! Men her var det bare en ting som gjaldt. Å få opp wallstickeren før jeg hadde 5 minutter mellom!!

Og for de som mot formodning ikke kunne finne (hvertfall) 5  forfengelighetsfeil.. Her er fasiten:

IMG_1994-909x1024

Plutselig var det 5 minutter mellom… Da var det bare å komme seg tilbake til sykehuset! Jeg skulle tross alt gjennomføre den største av alle oppgaver i livet! «Epidural nååååååå!!» Da var jeg rimelig lei av de vonde riene! Fikk epidural. Ullevål praktiserer desverre ikke lystgass :( Men epiduralen var effektiv den, så effektiv at jeg måtte opp å stå for å få Lillesnupp ned i systemet. Kjente ingenting jeg.. Deilig å føde da! (tror egentlig at de skrudde epiduralen litt for høyt.. men jeg hadde jo ikke så sinnsykt lyst til å si noe om det..) Men så. Boooom! AAAAAUUUUUUUU!!!!! Hun kommer! I det fjerne, hører jeg jordmor med stresset stemme tilkalle en annen jordmor. «Ååååånei!!! Er det en stjernekikker!!???» brølte jeg livredd for den stressede stemningen der ute bak mine lukkede øyne. «Nei, nei» prøvde hun å berolige. Før hun fortsatte.. «Nesten ute, og press!» Og i det øyeblikket gav jeg opp. Og trodde ikke at jeg kunne gjennomføre. «Jeg klaaaarer det ikke!!!!!» Og plopp sa det, og så var den mørkhårede prinsessen lagt på brystet mitt. Og jeg hørte englesang og trubadurer, og jeg så hjerter og stjerner og månen mens jeg kikket på den lille nyfødte sola vi hadde lengtet sånn etter! I ettertid beklaget jordmora seg, for at hun hadde gjort meg redd. Men lillesnupp hadde kommet så fort, at hun var redd jeg skulle *plystre-plystre* noe veldig. Glad jeg ikke skjønte deeet!! (For de som skal føde, og kanskje ikke vet om det.. Weledas fødselsforberedelseolje! Har hjulpet meg helskinnet gjennom en setefødsel, og en som kom fort på slutten der! Absolutt verdt et forsøk!)

Helt utrolig hvordan man glemmer det smertefulleste-som-finnes sekunder etterpå det har funnet sted! Og hvordan hormonene Endorfinene & Co befinner seg på et helt nytt nivå.. Og hvordan man bare føler seg som den O´ store fødekvinnen, urkvinnen, og er verdens stolteste mor, sprekkeferdig av lykkerus.

Og hvordan man føler det når man ser pappa holde babyen sin for første gang.. <3

IMG_2005

Har du flyttet rett før fødselen? Har du flyttet under fødselen? Eller ventet du rett og slett til etter fødselen?

Fødsel og forfengelighet

by

Det var søndag, det var sol, det var.. Kaffebrenneriet! Iført kjole.. at vannet begynte å lekke.. Aldeles lovely setting. Det var bare å komme seg hjem! Jeg ringte Jack, som var på vei for å golfe.. Og han bare.. «Legg deg ned, jeg kommer!!!» Men jeg bare.. «Jeg må sheive!!» «Nei, legg deg ned!» Jeg dro hjem og snik-sheivet, før han rakk å komme heseblesende inn døren!

Sheivet og klar for fødsel, rev jeg med meg bagen som var pakket med en ny Acne-jumpsuit som jeg hadde tenkt meg inni etter fødselen! Vi ankom sykehuset. «Klyx og epidural! NÅ!!!» (Når man skal føde i sete, MÅ man ha epidural.. <— forsvarstale.. selv om jeg nok aldri hadde takket nei til redusert smerte) Jeg fikk begge deler.

Sheivet, klyxet og full av epidural! Jeg var klar for fødsel! Nesten!

Nå var jo jeg litt av den typen som skulle føde i stilletter, og IHVERTFALL IKKE ha på den stygge blåe sykehusskjorta..

DSC04497

Riene eskalerte. Nå var det ikke lenge igjen til første møtet med denne skapningen jeg hadde bært inne i magen de siste ni månedene.. Jeg måtte se fin ut for henne, og fant frem mascaraen! En diva fornekter ikke seg selv.. Selv ikke under en fødsel.

sminke

Sheivet, klyxet, full av epidural, og nysminket. NÅ var jeg klar for fødsel!!

6 cm åpning! Tid for siste finish!

lipgloss

Men så begynte riene å gjøre forferdelig vondt -til tross for all drugsen. Da var lipglossen glemt, og jeg fant en venn i nøden!

DSC04506

«Jeg er salig..» hvisket jeg bare, mellom de dype innhaleringene.

I et fødselsinnlegg, er det på sin plass å advare mot sterke scener..

ADVARSEL!!!

DSC04513

Jeg hadde ikke bare glemt alt om forfengelighet og følte meg salig.. forstanden takket for seg.

Haha, en fødende kvinne kan få for seg mye rart.. Iallefall om man får servert en fin blanding morfin, epidural og lystgass i de sene nattetimer..

Og så kom hun, livsforandreren! Det lille store fantastiske underet her:

IMG_2488

Og etter den dagen.. ble sheiving, sminke og forfengelighet et kapittel som tilhører fortiden… #nyeprioriteringerdavettu

Hvordan artet din forfengelighet seg, før og/eller under fødsel?

Den nye meg

by

Jeg var slettes ikke sikker på om jeg ville ha barn jeg ser du.. (og i hvertfall ikke FØDE dem). Jeg var fornøyd med det barnløse livet jeg hadde. Mange av mine venner snakket i tenårene om ønsket etter å få barn, jeg snakket om andre ting. Noen av dem hadde et mål for øye, mann og barn. Jeg hadde helt andre mål.

Dessuten var alle rundt meg så veldig barnevennlige.. det følte jeg ikke at jeg var. Var utplassert i barnehage på ungdomsskolen, det var en laaang uke kan jeg huske. Og da konkluderte jeg vel egentlig med at.. barn ikke var min greie.

Men så møtte jeg Jack… Han begynte å snakke om barn ganske kjapt.. Men jeg ble ikke skremt. Hallo, jeg var jo trollbundet av denne mannen som ønsket seg barn så høyt, aller helst i går. Alt jeg tenkte var..

DSC_0048-1

Plutselig var det ingenting annet jeg kunne tenke meg.. enn å få barn!! Jeg hadde funnet faren til mine barn, og med det kom lengselen og ønsket! Det som fysisk skjedde, var vel at han begynte å ringe i den derre klokka.. Og plutselig.. Moddis went preggis!

DSC04388-1

Storesnupp gjorde entréen til verden med stil, som en hvilken som helst primadonna ville gjort. Med stompen først! I det øyeblikket ble alt forandret. Jeg trodde ingenting skulle bli forandret jeg, man fikk en ekstra accesscorie, og den måtte man vel kunne ta med seg overalt hele tiden. Ahahahahahaha! Skjønte jo fort at deeeet var uaktuelt/utenkelig/umulig.

Mannen som fikk meg til å skifte mening, og mini-Diva den første.

Mannen som fikk meg til å skifte mening, og mini-Diva den første.

Jepp, jeg måtte jo si ciao til mye og mange. Men vet du hva? Det gjør ingenting! Det er ikke noe eller noen i hele verden jeg ville byttet med! Jeg er supervelsignet! Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve den største kjærligheten. Den kjærligheten som er så stor.. at den er både god og vond på samme tid..

IMG_0531

Det hele førte til mersmak..

IMG_2190

Og jeg har jo ingen planer om å legge familieforøkelses-prosjektet på is enda!

Så ingen skal komme her å fortelle meg at mennesker ikke kan forandre seg altså!

Når begynte du å tenke på at du ville ha barn? Har du alltid ønsket deg barn?

Ha en riktig så god helg!

Forunderlig om det fornødne

by

Jeg tror jeg starter.. ehm.. mykt denne mandagen.. For det er et dyptliggende tema, som jeg nesten må ta opp i plenum her på bloggen.. Da jeg ser for meg at det ikke blir like populært om jeg gjør det blant alle fashionistane jeg har interaksjon med på Facebook..

Jeg skal hente minstejenta i barnehagen. (Og for nye lesere.. hun begynte i begynnelsen av august.)

Før jeg har kommet meg inn døra, kommer en av de barnehageansatte løpende mot meg..

21545804_s

«Hva?» sier jeg spørrende. Hun er jo så glad i mat den ungen, at jeg er sikker på at jeg står for størstedelen av Libero salget på Meny.. Så hva snakker så damen om?

«Ja det ar heelt fantastisk!! Hon har basja!!» gjentar den barnehageansatte like euforisk.

«Og??» For med tre bleier FØR levering i barnehagen, og tre etterpå.. så har jeg egentlig bare syns synd på de stakkars jentene på avdelingen. Sett for meg at de står ved stellebordet med bare min unge hele dagen lang.

Men så, viser det seg, at jeg har gått glipp av en essensiell lærdom…

«Ja hon er endelig trygg!!» Og gir meg et lite foredrag om at barn ikke gjør deres fornødne i barnehagen, FØR de føler seg trygge og har det bra i barnehagen!!

Kjære folk, hadde jeg visst at det var en greie.. OG at det skulle ta nesten TO MÅNEDER før hun var trygg i barnehagen, så hadde jeg jo bekymret meg mer om det, enn at noen skulle komme i skade for å gi min lille øyensten en hard og skummel eplebit!!! Dette var jo helt forferdelig, men samtidig helt fantastisk.

Men nå bæsjer hun altså, og nå syns jeg ikke synd på dem i det hele tatt! Nå syns jeg mest synd på meg selv, som har måttet skiftet alle de bleiene hun har spart seg opp til i løpet av dagen!!

IMG_1521 - versjon 2

Men som dette bildet viser.. så er det ikke sikkert at Libero vil håve inn noe mer på min 14 måneder gamle pottetrener så mye lenger!

Jeg følte meg egentlig litt som en dårlig mor etter denne, for meg, helt nye lærdommen. Jeg burde jo ha lest boken om barns avføringsmønster!!

the-diaper-diaries

Kremt kremt. Mistenker at Copeland leser Diaper Diva Diary..

Og jeg som alltid hadde følt meg som en selvutnevnt ekspert på området også da, haha. Litt sånn.. Fortell meg konsistens, farge og lukt (skrev jeg virkelig det siste der??) så skal jeg fortelle deg hvordan ståa er!

For de som måtte finne dagens confession forunderlig.. Så stopper det ikke der.. 3 åringen er inne i en periode, der hver setning har ordet bæsj i seg. Og Norges andre nasjonalsang «Bæ bæ lille lam» er omgjort til «Bæsj, bæsj, bæsj, bæsj, bæsj». Hva gjør jeg feil?? Skal hun virkelig arve ALT etter faren?! Ikke nok med det, men hun er jo stolt av det hun får til og vettu. Da må hele familien komme å se. «Oi, så flott..» og sånn da. Det står sikkert noe om det i den derre copycat boken..

Om det går bra ellers? Jada! Et par plagsomme tenner på vei, men utenom det.. så er høsten fremdeles vakker..

IMG_1546Og her beundrer det trygge barnet søsterens ukulelespill i en barnebursdag i helga.. Mens hun bæsjer. Haha, neida.. joda.. neida. Jeg holder meg for god for bæsjehumor må vite!

IMG_2775Er du en ekspert på barns fornødne, eller gjør du som meg, lærer noe nytt om dette interessante temaet hele tiden?

Finnes det noe som heter kafékos for småbarnsforeldre?

by

-Åhhh sååå heldig du er som er hjemmeværende småbarnsmor, og bare kan gå på kafé og bare kosemose deg heeele dagen lang!!!

Jeg spør: Er det fakta, eller er det en myte, at hjemmeværende småbarnsforeldre kan kose seg på kafé hele dagen lang?

I tre år har jeg prøvd å gå på kafé for å kose meg.. They might say I´m a dreamer.. og ambisiøs!

Jeg hentet lillesnupp i barnehagen før klokken slo ett, da hadde hun vært i barnhagen siden HALV TI!! Da hadde vi en kaféavtale. Selvfølgelig kunne jeg gått på kafé for å prøve og kose meg uten henne. Men jeg hadde ikke kost meg, når hun ikke var der sammen med meg.. men sammen med skumle eplebiter.

Og det gikk jo forsåvidt over all forventning i dag, jeg fikk faktisk spist opp lunsjen min! Kaffen måtte jeg derimot ta på styrten. Hvorfor jeg etter tre år med samme problematikken, ikke spør om å få kaffen i beger.. er et mysterium.

Når storesnupp var liten.. var scenarioet det samme. En gang.. underholdt hun kaféen med et relativt høyt desibelnivå (som hun pleide). Og jeg var jo bare glad for at hun satt i ro i stolen sin i ett sekund! Alle lo og syns hun var kjempesjarmerende. Unntatt et par. De satt med pekefingrene sine plantet langt inne i hjernebarken, før de reiste seg, og gikk. Den doble kaffelatten var urørt.

At barn er umedgjørlige på kafé er en ting. At folka rundt en er det, er en helt annen! Det er få barnevennlige kafeer, hverfall her i Oslo. Og man kan risikere stygge og anklagende blikk og utsagn, om ungene ens ikke besitter engleaktige kvaliteter!! Men er det ikke det, så er det at man ødelegger de andres appetitt for man ammer offentlig. Dessuten er barnevognen alltid i veien.

Du vil ikke nei? Ingenting nei? Se her, se på boken! Mere makrell i tomat? Tørst? Vil du ned på gulvet en tur? Se visakortet til tante!! Busskortet da? Ikke det nei. Bare ikke hyl.. så høyt!

Du vil ikke nei? Ingenting nei? Se her, se på boken! Mere makrell i tomat? Tørst? Vil du ned på gulvet en tur? Se visakortet til tante!! Busskortet da? Ikke det nei. Bare ikke hyl.. Så høyt!

IMG_0775

IKKE SPIS SMULER FRA GULVET! Eller vent litt, det gir meg jo faktisk hele ti sekunders kosing med kaffen!

IMG_0780

Favorittkaninen din Lillesnupp!! Nå kaster jeg den til deg! Her! Der er den. Bak deg! Hallooo!!!

IMG_0782

Lillesnupp! Kom hit! Nå! Lillesnuuuuupp!!! Jaja, ti ekstra sekunder.

Den resterende koffeinen ble kastet ned i magesekken. Så gikk vi.

Hvorfor jeg gidder etter tre år? Håp blogglesere, håp!

Og du som faktisk tror at jeg kan kose meg på kafé hele dagen lang.. Moahahahaa! Sitt der med fordommene dine hos Baker Hansen, mens du koooser deg med den enkle kaffemokkaen! Med ekstra krem på!

Jeg tar en pulverkaffe hjemme!

Kan du kose deg på kafé?

Hysterisk jeg?

by

«Hun kan ikke gå altså, hun må passes på! Hun klatrer overalt, og faller! Hun stapper alt hun finner inn i munnen. Spesielt små farlige ting. Nei, hun sover ikke på madrass.. hun må sove i vogna. UTE!»

«Ja, og så spiser hun ikke noe hardt som ikke er moset, eksempelvis eple eller gulrot! (gestikulerer med pekefinger fra side til side) DA setter hun i halsen! Og ALT annet må være i bittesmå biter! Blåbær? Jo men del det gjerne i to altså!» (Slenger på et ha ha for skams skyld)

Spisetid.. Hun settes ved bordet. Jeg har nøysommelig skjært opp en skive (selvfølgelig uten skorper) og et egg. Ikke i så små biter som jeg pleier, men så små som det går an.. UTEN å virke helt hysterisk..

Jeg bruker også å gi henne en og en bit, sånn at det ikke er noen sjanse for at det kan samle seg opp i munnen, og bli til en liten farlig ball. Men det kunne jeg jo ikke nå!! Så da satt hun der da, med matboksen. Alene med matboksen. Jeg var nervøs, og mens jeg kommuniserte med pedagosisk leder uten innlevelse, satt jeg med katastrofetanker og haukeblikk på snuppa. Jeg blunket ikke.

Hun spiste opp alt, pent og pyntelig.

Jeg pustet lettet ut. At det går an å være så hysterisk, og bekymre seg helt uten grunn.

Jeg måtte rett og slett le litt av meg selv da altså.. Ahahaha!

bhgen

Så skjer det utenkelige.. hun får en gigantisk eplebit fra sideungen. Jeg kaster meg over den RETT FØR den når brødhullet.. Puh, tenk hvis..

Er du en hysterisk mamma? Eller pappa?