«So girls, can you please stand in a line! Mer kommanderte, enn spurte, det franske «panelet» foran oss på fem. De hadde nettopp vurdert oss jentene opp og ned og i mente. Var catwalken god nok? Var catwalken god nok i en kjole som var så stram, og med et så langt slep, at den i prinsippet var klin umulig å bevege seg noe som helst sted i!? Var den god nok med 20 cm med hæler på i tillegg? Var vi lange nok? Pene nok? Tynne nok?
«Sara, you can go home! Thank you for coming! Elisabeth.. thank you for coming! Hanne.. bye-bye! The rest of you are booked for the show!» applauderte franskmennene foran oss.
«Har du vært på mange sånne du?» spurte hun meg litt nervøst.
«Hva da?»
«Sånne.. castings!?»
«Eh.. jo, ja.. jeg har vært på et par ja» sa jeg, smilte, og prøvde å lette litt på jentas nerver som lå klistret utenpå kroppen.
«Åh! Dette er min første skjønner du.. Jeg er 15!»
15? FEMTEN!??? Jeg begynte dette sirkuset FØR hun var født!! Jeg kunne vært moren hennes!! Hva gjorde dette barnet her??!
Hun så hvordan jentene ble sendt hjem en etter en fordi de ikke var «gode nok». De ble veid, og funnet for lette (tunge) Ikke rart hun var nervøs.. Jeg har tusenvis av «jobbsøknader» bak meg som ble stemplet med.. For store hofter, for små pupper, for blondt hår, for mørkt hår, for lang, for lav, for klassisk, for edgy, for ditt og for datt. Men jeg er ikke 15 lenger, så det preller av. Eller man lærer seg hvertfall (etterhvert) å ikke ta det personlig. Hvis ikke kunne man jo aldri gjort denne jobben. Jeg har med egne øyne sett Armani sende jenter på dør, mens han har kalt dem «cow» og det ene med det andre. Det svir litt, men så bøster man det av og går videre.. til neste casting. Til neste potensielle drømmejobb. Håpet er der alltid, som en slags evigvarende frisk gulerot. Man sitter og venter på casting med 100 andre håpefulle. Kanskje jeg er akkurat den de ser etter her.. Kanskje denne jobben er billetten min til Vogue, og Chanel-kampanjen!!
Heldigvis ble ikke «søknaden» til denne 15 år gamle jenta stemplet med «cow» eller «too big hips». Hennes første møte med den internasjonale motebransjen gav henne smaken på mer..
Etter castingen var det tre dager med forarbeide, koregrafi, generalprøver, fittinger, make-up og hår forberedelser..
«Stin! Dø shoes are too big ju say? No problem!» Gaffa, superlim og puter skulle sørge for at jeg ikke tryna i kjolen som hadde en prislapp på.. 400.000!!!
Her limes skoa fast til føttene mine. Farvel hud på hælene!
Koste hva det koste vil.. the show must go on!
Jeg har jobbet for Jean Luc før (Jean Luc Minetti er direktør av Alexandre de Paris. Og for spesielt interesserte.. hans team fra Alexandre de Paris er historien bak Haute Couture hår.. helt tilbake fra 50-tallet da de startet med Christian Dior) Den første gangen var her i Norge for ti år siden, og i Paris etter det! Jean Luc en magiker med hår, og en legende i bransjen. Han er verdenskjent for sine underverker. Men da det gikk opp for meg hvem han var, og at jeg hadde jobbet med ham før.. husket jeg også hvilken effekt disse hårkreasjonene kunne ha på modellene. Eller hodene til modellene. I Paris slukte jeg Paracet som drops. Hår-oppsetningene blir jo gjort i forkant (ofte tidlig om morgenen selv om showet er på kvelden), og det er gjerne stramt, tungt og med hårnåler som trykker irriterende inni hjernebarken. Det samme når han var i Norge, jentene måtte få retouch på makeup konstant, fordi tårer av smerte rant ustoppelig. Men the show must go on!
Når jeg fortalte Jean Luc at jeg hadde jobbet med han før, hevdet han at han hadde vært sikker på at han hadde kjent ansiktet mitt igjen. Han trykket hånden min galant og lenge, og det var «sooo good to see you again». Og så ble vi bestisser. Kind of. Og heldigvis for det! Jeg ble nemlig tildelt en slags hovedrolle i showet. Jeg skulle være intet mindre enn.. «The white swan!!»
The white, and the black swan.. nydelige ballettdanser Mirjam Dorthea!
Dette var jo selvfølgelig så stas for gamlemor, at hun besvimte nesten. Den andre fordelen med dette, var at han skulle gjøre håret mitt på scenen! Så da slapp jeg å gå rundt hele dagen med en syk hodepine. Paraceten i veska fikk ligge urørt!!
Og så til poenget! Til tross for at man hele tiden får høre at man ikke er god nok, har såre føtter og får intens hodeverk.. At man ofte blir behandlet mer som en ting enn et menneske.. At motebransjen kan være så brutal og alt annet enn glamorøs. Når man kommer ut på scenen der.. kommer kicket. Musikken hjelper hoftene i gang, lyset skinner på resultatet av en tre dager lang forberedelse. Kjolen verdt en bil, svaier. Adrenalinet pumper rundt i årene. Applausen er stående. Da! Da, er ALT glemt!
Og det beste av alt med jobben, er at man møter så mange fantastiske mennesker, bekjentskaper og venner langs veien!! Og nettopp derfor klarer jeg ikke å pensjonere meg.. Derfor tenker jeg at..
The show must go on!!