I går kveld slo det meg! Da jeg frøs i denne «liste-posituren» etter at det kom et knyst fra senga:

Jeg har listet meg omkring på tå, i TRE år!

Det går nesten ikke en kveld uten at en eller flere av disse setningene blir formulert, med mer eller mindre hyggelig tonefall:

– Kan du skru ned lyden! (på Tvén, i-paden eller telefonen)

– Vær stille, jeg tror hun er på vei til å våkne!

– Sssshhhhhhh!

Det skal være sagt at den lista har vært mye lengre, det var etter at minstejenta ikke sov til den overdøvende lyden av støvsugeren lenger, og før hun klarte å finne søvnen selv! Da var den hakket mindre hyggelig også faktisk..

– MÅÅ du smatte så høyt!

– IKKE promp!!!

– ARGH! Har ikke den døra blitt smurt ENDA!?

– SSSSSSSSSSSSSHHHHHHHHHHHHHH!!!

– Dust asså, nå fikk du henne til å våkne grrr!!  

Måtte stryke det siste, for det hadde stilt meg i et litt dårlig lys føler jeg..

Mens jeg sto der og prøvde å ta et skritt til.. kom det et lite misfornøyd grynt fra lille-miss-jeg-skjønner-hva-du-pønsker-på-og-tro-for-all-del-ikke-at-det-er-litt-greit-for-meg! Og så ble jeg stående da, for hun hadde planer om at staheten skulle overvinne trøttheten. Jeg fikk til og med tid til å dikte litt!

Jeg lister meg så stilt på tå,

når ungene de sover.

Jeg gjør jo bare det jeg må,

ja det som jeg behøver!

Når mørket ligger over land

jeg lurer på om det går an..

Å få en hel kveld uten skrik etter vann,

eller lakenskrekk-hyling og nok en tann!?

Lister du deg stilt på tå? Evt. hva er din favoritt-quote for å få de andre i huset til å være stille?

Sånn går no dagan!