Jeg var slettes ikke sikker på om jeg ville ha barn jeg ser du.. (og i hvertfall ikke FØDE dem). Jeg var fornøyd med det barnløse livet jeg hadde. Mange av mine venner snakket i tenårene om ønsket etter å få barn, jeg snakket om andre ting. Noen av dem hadde et mål for øye, mann og barn. Jeg hadde helt andre mål.
Dessuten var alle rundt meg så veldig barnevennlige.. det følte jeg ikke at jeg var. Var utplassert i barnehage på ungdomsskolen, det var en laaang uke kan jeg huske. Og da konkluderte jeg vel egentlig med at.. barn ikke var min greie.
Men så møtte jeg Jack… Han begynte å snakke om barn ganske kjapt.. Men jeg ble ikke skremt. Hallo, jeg var jo trollbundet av denne mannen som ønsket seg barn så høyt, aller helst i går. Alt jeg tenkte var..
Plutselig var det ingenting annet jeg kunne tenke meg.. enn å få barn!! Jeg hadde funnet faren til mine barn, og med det kom lengselen og ønsket! Det som fysisk skjedde, var vel at han begynte å ringe i den derre klokka.. Og plutselig.. Moddis went preggis!
Storesnupp gjorde entréen til verden med stil, som en hvilken som helst primadonna ville gjort. Med stompen først! I det øyeblikket ble alt forandret. Jeg trodde ingenting skulle bli forandret jeg, man fikk en ekstra accesscorie, og den måtte man vel kunne ta med seg overalt hele tiden. Ahahahahahaha! Skjønte jo fort at deeeet var uaktuelt/utenkelig/umulig.
Mannen som fikk meg til å skifte mening, og mini-Diva den første.
Jepp, jeg måtte jo si ciao til mye og mange. Men vet du hva? Det gjør ingenting! Det er ikke noe eller noen i hele verden jeg ville byttet med! Jeg er supervelsignet! Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve den største kjærligheten. Den kjærligheten som er så stor.. at den er både god og vond på samme tid..
Det hele førte til mersmak..
Og jeg har jo ingen planer om å legge familieforøkelses-prosjektet på is enda!
Så ingen skal komme her å fortelle meg at mennesker ikke kan forandre seg altså!
Når begynte du å tenke på at du ville ha barn? Har du alltid ønsket deg barn?