Et nytt fenomen trender på instagram. Mamma legger ut et bilde av lille illsinte Kåre, han er krakilsk fordi han ikke får spise plastelina. Vi ser lysluggede Beate med svære krokodilletårer.. hun har nemlig ikke blå sko som matcher Elsa-kjolen! Mamma får skylda, noe som gjør henne til #Assholeparent! Hun knipser «blinkskuddet», og publiserer. Er dette innafor, eller er det humor.. gone wrong?
Å legge ut bilder av barna sine på sosiale medier, er hele tiden et hett tema. Alle har satt sine grenser. Jeg på min side, føler at det er riktig for meg, å ikke vise for mye av barna. En profil her, en hårmanke der, bildet gjøres litt blurry.. klær MÅ være på, og det må for all del «vannmerket» også! Min litt skjøre samvittighet gir beskjed når jeg har tråkka over streken min. Ja som regel da.. for noen ganger har jeg måttet gå tilbake og slettet bilder.. da den gnagende samvittigheten har valgt å komme snikende istedenfor umiddelbart. Det er ingen enkel sak dette, og grensa blir lett blir tøyd i dette gamet. Noen er enda striktere enn meg, mens andre skjønner overhodet ikke problemet!?
Reality-check
Jeg er en såkalt «ærlig» mammablogger, legger ikke to i mellom, og skriver om gode -og vonde dager. Sånn har vi det jo alle, så hvorfor ikke bare si det som det er!? Da jeg så disse bildene på instagram, så kjente jeg at jeg måtte ta en liten virkelighets-sjekk. Bildene forstyrret meg såpass, og jeg tenkte at det var noe veldig ugreit med det. Var det like upassende å skrive at ungene slår seg helt i vranglås, som å legge ut et bilde på instagram? Jeg gikk dypt inni meg selv, og konkluderte tilslutt med at det var.. innafor. (Pjuuh for det, ellers så måtte jeg jo bare lagt opp..) Jeg fant et par grunner. Når disse situasjonene utspinner seg, setter jeg meg jo ikke ned og ignorerer ungene og begynner å skrive et blogginnlegg? Jeg er tilstede, og skriver evt. om det i etterkant. Å vise frem bilder av barna mens de er på sitt mest sårbare, er ikke noe jeg illustrerer «ærlige» innlegg med. Da finnes det både en haug av bakhoder (tatt for nettopp det formålet) i Iphoto, i tillegg til photoshop og bildebanker! Jeg vet jeg kan fjolle mye, men jeg ville jeg jo ikke ha valgt en sånn vinkling på innlegget heller.. se på DETTE trassanfallet da -og le deg i hjel!! Nei skrivinga om livets realiteter.. fortsetter! Med skråblikk og humor, men UTEN altfor utbroderende bilder.
I perspektiv
Det går jo an å skjønne hvorfor noen velger å legge ut sånne bilder. Å vise situasjoner som alle kjenner seg igjen i, med en artig kommentar etterfulgt av en trendy hashtag, burde jo ikke være annet enn uskyldig moro det? Og hvor deilig er det ikke å få tilbakemelding på at (noe av det mest utfordrende med å være mamma) er heeelt normalt, vi har det alle sånn og det skjer den beste (forelder). Og (i skrivende stund) følger over 42.300 mennesker @Assholeparents… det i seg selv kan jo skyve vekk hver minste lille tanke, på at å legge ut dette bildet er somehow uetisk -ganske kjapt.
Etisk? Greit? Passende? Humoristisk? Innafor? Tja…
Anette Snarby har skrevet en artikkel om trenden på Mammanett, hvor noen mammabloggere mener mangt om saken. En av de som er intervjuet sier så utrolig treffende:
Jeg hadde jo ikke likt om barna mine hadde delt bilder av meg når jeg gråt eller var sint – mens alle vennene deres lo høyt i kommentarfeltet. «Hahahaha! Sånn er min mor også! Lættis!». Nei det er ugreit og upassende, sier hun.
(Det er perspektivet sitt det. Les forøvrig hva annet denne rimelig slue dama har på hjertet om saken her ;-) )
Og dessuten så tror jeg kanskje ikke lille Kåre synes det er så himla kult når han som fjortiss kommer over mammas gamle instagram konto, med bilde av en rødsprengt og snørrete seg selv. 50 likes og 20 «LOLs». Sårt og flaut. Eller hur? Hva tenker du?
Er det innafor og humoristisk å legge ut sånne bilder på instagram, eller er det humor som går for langt? Og dere andre som ikke blogger rosa eller rosenrødt, hvilke grenser setter du opp mht. bildebruk og hva du skriver om barna?
(Illustrasjon: / 123RF Stock Photo)
