Det hele fant sted fredag den 13. mai 2016:
«Kjære mamma» gjengen ankommer Bergen. Vi blir plassert foran hver vår hårstylist, ikke et eneste hårstrå skal ligge tilfeldig på noen (hverken A eller Å kjendiser) i Grieghallen i kveld. Spanske Antonio får ansvaret for manken min, vi finner tonen. Han mener at jeg må sette opp håret mitt, jeg får et par diva-nykker og er helt klar på at det kommer ikke på tale! Skravler i vei, og så lurer jeg på.. «So.. how long have you been working for Morrocan oil?» Det tar et par sekunder før han svarer på spangelsk: «I startett itt!» Rødmende stotrer jeg.. «Oh man I´m so sorry..»
Jada oppdatert i moteverdenen.. er jeg hvertfall.. IKKE. Men så viser det seg at han også har jobbet som modell, og var engang en helt random dude. Vi fant ut at vi hadde felles kjente, og vi var skjønt enige om hvor bitteliten verden var. Fornærmelsen var helt glemt. Tror jeg.
Tv2 spør om de kan filme meg som bakgrunnsstøy i en reportasje sammen med Antonio, jeg har ikke fått sminke så jeg er skeptisk. Jeg overtales. Etter å ha sett resultatet i ettertid, så burde jeg nok ha takket pent nei. Hvordan kunne jeg tro at jeg fremdeles er 20 uten behov for sparkel? Stønn. Du ser jeg tenker.. get me outta here..
Jeg får endelig sminke, og løper til hotellet. Jeg må sheive leggene, som skal være bare. Fant ut at jeg ikke hadde høvel på kvisten før jeg reiste, kjøpte noen engangs på flyplassen. Jeg satte i gang. Plutselig skjønner jeg at jeg er ille ute, jeg skjærer meg. Prøver å være mer forsiktig på andre leggen, men nei.. Jeg har dårlig tid, så jeg skjønner at jeg må velge mellom to onder. Hår eller sår? Det blir sår. Når jeg er ferdig skjønner jeg jo raskt at jeg enten.. må jeg ut å få meg en lang kjole, eller så må jeg få tredd på meg en strømpebukse. Løper til nærmeste Lindex for å få de derre ultratynne. Løper tilbake igjen. Tar på strømpebuksa. Den.. revner. Flott!
I mange dager hadde jeg planlagt den store dagen, kjøpt kjoler, levert tilbake kjoler, kjøpt noen nye kjoler, prøvd de med ulikt tilbehør.. (Hvor jeg forøvrig endte opp med en kjole jeg hadde i skapet) Jeg trodde ALT var på stell.. men det jeg ikke hadde tatt høyde for.. var en skikkelig barberhøvel -eller strømpebukse.. Heldigvis hadde mine medsammensvorne det..
Sminker beina før jeg tar de fatt, og løper dit.
Endelig på plass i Grieghallen! De andre må mase på meg igjen, har nemlig fått en vippe-extension inn på øyet. Og for de som ikke har hatt det.. det er egentlig ikke en -men fem (i en)! Jeg får den ikke ut -vi må på den røde løperen. NÅ!!
Her står jeg og gliser -med såre legger og 5 øyenvipper inne på øyet. Det begynner å gå opp for meg hva det vil si.. å lide for skjønnheten..
På plass i salen. Alle rundt glitrer som juletrær, boblene spretter, latteren jomer, spenningen stiger -og jeg sender et lykkelig øyeblikk til mine venner på snap.
Dette.. etter at jeg hadde hatt en litt uheldig konversasjon med noen som satt på plassene våre da vi kom.. «Unnskyld men det er våre plasser..» Om vi ikke kunne sitte et annet sted? Da klarer jeg å lire av meg: «Er dere nominert?» Det var de ikke.. vi fikk plassene våre. Reisefølget mitt lo så tårene sprutet av den breiale kommentaren. (Til mitt forsvar, så hadde jeg bare hørt Rubi bak meg si noe om at vi måtte sitte på plassene våre siden vi var nominert og om kamera og noe sånt..)
Men ingenting av dagens stress, flauser, eller sår betydde noen ting nå. Jeg var der, i Grieghallen, sammen med de beste damene -nominert til Årets beste livsstilsprogram!!
Vi vant ikke, men det betydde heller ingenting. For..
For en dag, for en gjeng, for en uforglemmelig opplevelse!
Jeg våknet med et stort smil, som varte hele dagen. (Det forsvant kun et lite øyeblikk.. da jeg sjekket ut av hotellet og det viste seg at jeg hadde klart å dobbeltbooke -og hvor jeg motvillig endte opp med å måtte betale for begge rommene)
Neste gang jeg skal på Gullruten.. skal jeg planlegge litt bedre, og snakke litt mindre.
(Foto: Screenshots Tv2, Rubi og random people)
