//Skrevet i samarbeid med Livet

Jeg tryna så vederstyggelig på sykkelen i dag morges. En såpeglatten sving. Armer og ben og sykkel i et eneste virrvarr. Frognerfiffen hadde rullet foran meg. En etter en, rundet de den svingen som om de ikke hadde gjort annet enn å sykle galant gjennom glatte svinger før.

Som du ser, så pleier jeg ikke å ha noe problem med å ligge rett bak dem. (Når de stopper i lyskryss)

Jeg ligger under sykkelen min og kaver, og min tredje tanke (etter AU og FLAUT) er å komme seg opp -i en feiende fart før noen rekker å komme meg til unnsetning!!

For sent!

«Går det bra?» SELVFØLGELIG GÅR DET IKKE BRA!! Det går aldri bra når man har falt på glatta, hverken fysisk, eller psykisk. «Det går bra! Heldigvis!» Jeg lo litt mens jeg sa det, for å understreke at jeg mente det! Jeg titter opp på Mr. Fancysmancy -administrerende direktør i et eller annet konsern. Hjelmen henger på halv tolv, og jeg bare håper at jeg ikke blør åpenlyst fra noe sted, sånn at han gjennomskuer bløffen min. Må han se så granskende på meg da? Jeg ser han vurderer en «Sikker??» Årh dra nå bare videre og glem nå dette fortere enn du kommer til å ta beslutninger om å forflytte dine millioner som investor om en halvtimes tid! Husj!! Han drar. Jeg kommer meg på bena, retter på hjelmen, sykkelen har fått noen skavanker, jeg anstrenger meg for å ikke halte. Får setet på plass, og ruller i sneglefart ned til jobben. Med vondter her og der, er jeg glad det flaue øyeblikket er over. Og det går opp for meg at.. så flaks det gikk bra!! Jeg er fremdeles i live, med alle lemmer (relativt) intakte!

Så mennesker: Moralen er.. sykle forsiktig nå dere! Du vet aldri hva som kommer rundt neste sving, eller om den svingen er glatt eller ei!

Og bruk hjelm! Og refleks! Evt. la sykkelen stå! Det var dagens gode råd! :thumbs:

Hilsen meg, og Livet <3