Sykler som en tulling hjem fra jobb, henter ungene i barnehagen, kaster middagen på komfyren, hiver i oss middagen, gjør oss klare (i hui og hast) for… turn! Det gir deg sikkert økt puls bare å lese verbene som beskriver det som foregår her en tirsdags-ettermiddag. Og jeg tipper du har en eller flere dager i uken du også, hvor verbene er aktive, og pulsen er forhøyet.. har jeg rett?

Svømmekurs, speider, ridning, turn, ballett, teater, musikalgruppe, musikkbarnehage, musikkinstrument-læring, kor, korps, karate, håndball, fotball, ski, skating, you name it! Tilbudene hagler, barna ønsker, foreldrene ønsker, men hva skal man velge? Hva har vi tid, økonomi og kapasitet til? Hva er det beste for barna.. og for oss? Det får bli musikkbarnehage. Og.. turn! Eller skal vi kanskje melde barna på svømmekurs også -det er jo viktig at de lærer å svømme! Dessuten skulle jeg ønske de spilte piano slik som mammaen gjorde.. Og pappaen.. han skulle jo ønske at kiden ble fotballfrelst… Og så går de andre barna på i barnehagen på ballett da.. Tenk om hun skulle føle seg ekskludert!!!?

«Tilbudene hagler, barna ønsker,

foreldrene ønsker, men hva skal man velge?»

Vi har valgt (bare!?) to fritidsaktiviteter for begge i uken. Turn og musikkbarnehage. Jeg har lyst å melde dem på svømming også. Men så kjenner jeg at tiden ikke strekker til. Ettermiddagene som jeg egentlig ønsker at skal være «kvalitetstid» med barna, blir stressende, og «tidsklemma» klemmer bare enda mere.

Hesteridning må hun kanskje være med på!! .. syns hun? syns vi? syns de andre mødrene i barnehagen som har ungene deres på hesteridning?

Jeg vet om noen familier som velger bort alle aktiviteter, av økonomiske, eller prinsipielle årsaker. Jeg skjønner det, men samtidig så tenker jeg at så lenge man har en økonomisk mulighet -og overskudd til det, så er det positivt for de små å få utfolde og utvikle sine evner, og å omgås sosialt i andre sammenhenger enn barnehage, skole og på hjemmebane.

Det er tirsdag igjen, jeg sykler som en tulling, kaster maten på komfyren, og inni barna, vi stresser oss ut dørene.. igjen. Det er virkelig ikke en koselig kvalitetstid, det er derimot en svært stresset aktiviviseringstid. Er det virkelig greit? Å gjøre de få timene vi har sammen med barna på ettermiddagen, til et aktiviserings-jag!? Og for å være ærlig, jeg har faktisk dårlig samvittighet for at største jenta ikke får gå på ballett -som noen av de andre jentene i barnehagen gjør, eller at jeg ikke har skaffet henne piano eller gitar-timer -som de andre foreldrene i musikkbarnehagen gjør. (En virtuos må jo begynne tidlig, og hva vet vel jeg om hun er en virtuos eller ei.. kanskje jeg er grunnen til at hennes evner aldri vil åpenbares!? Hjelpes.) Skal jeg ikke melde henne på svømmekurs til vi skal til sydligere strøk neste år.. hvilken mor er jeg da??

Potensielle virtuoser?

Men så er det sånn, den dårlige samvittigheten taper i denne sammenheng. For av egoistiske grunner, ORKER jeg ikke mer enn det vi har på timeplanen nå, og jeg vil gjerne tilbringe de resterende ettermiddagene SAMMEN med barna mine! Mhm! I tillegg er jeg fan av at barn skal få være barn.. og at de må få finne ut av evner og interesser i sitt eget tempo. Så det blir ikke noe svømming, eller fiolintimer her med det første.

Mamma mia.. for når de kommer i skolealder og har en mening om hva de vil være med på.. jeg tør ikke tenke på det engang jeg.. Farvel økonomi, prinsipper og kvalitetstid!

Hva mener du? Hvor mye er det greit å aktivisere barna på fritiden? Hvordan gjør dere det?