Søndagsskole var gårsdagens prosjekt. Det høres tilsynelatende ut som et helt ufarlig og fredfullt oppdrag..
Sent ute som vanlig. Én unge sitter i selen, den andre drar jeg etter meg. Jack parkerer bilen. Pustende og pesende komme vi inn i storsalen der gudstjenesten er i full gang. Det er sikkert 3-400 mennesker der.
Mens jeg prøver å finne roen, kle av storesøster, og kle av meg lillesøster.. Står jeg tilfeldigvis ved bakerste benk (de har kinobenker der) som tilfeldigvis er ødelagt, og ikke festet til gulvet.
For de som trenger det inn med teskje. En løs kinobenk.
Samtidig finner to fjortisser ut, at de skal sette seg ned på den ødelagte benken, hvor jeg tilfeldigvis har stortåa strategisk plassert under «benkefestet». Tilfeldigvis. Beklageligvis. Uheldigvis.
Da høres det et skrik.
Et skrik av forskrekkelse, men også av intens smerte! Jeg så stjerner, måne, og sol. Og et par engler. Heldigvis var det høy musikk fra scenen på det aktuelle tidspunktet, så det var ikke 400 som snudde seg for å se om dommedag var kommet. 200 kanskje. Og de så jo ikke hva som faktisk hadde skjedd. De så bare meg som, jeg vil ikke si smilte, prøvde å trekke munnvikende oppover. De måtte jo tro at jeg fullstendig hadde mista det… Oh my goodness! Det eneste jeg kan tenke på som mer flaut, er å måtte innrømme at jeg har billett til Justin Bieber!
Yes you heard me. T I C K E T.
Noen så på meg med en liten skjult latter, noen med bekymring, andre lata som de ikke så meg. «Går det bra med deg??» «Jada! sa jeg og ville dø av smerte bak det falske smilet. Hadde så lyst å hive meg ned på bakken og bare hylgrine,
i stedet for sto jeg der og lata som ingenting hadde skjedd. De som forsatt snudde seg, ble nok skuffet over at alt så så normalt ut.
«PAPPAAAAAAAAAAAA!!!» Jack kom inn. De 200 som ikke hadde fått med seg at vi var der bak, de var nå fullstendig klar over familien Bauers nærvær. «Jack, vi må ut herfra!! Tror tåa mi er brekt, og jeg klarer ikke holde maska lenger..»
Så gikk vi. Og så oss ikke tilbake.
Etterpå satt jeg og undret..
Hvorfor er det så himla flaut å «skade» seg mens andre ser på egentlig? Og hvis folk kommer bort, og foten er knekt av på midten, så sier man: «Neida, det går helt fint med meg!» Hvorfor blir man så forlegen i en sånn situasjon?
Har du ikke falt på isen, kikket deg raskt rundt, og pustet lettet ut når ingen fikk det med seg (tilsynelatende)?.. Er du en som later som du ikke ser? Den som går bort å spør: «Går det bra med deg?» Eller den som ler, ha ha ha for et festlig fall!?
Og jo takk, det står mye bedre til med tåa!
(Foto: Google)