Det er ikke gull alt som glimrer, sier de. Det er sølv det som glitrer, sier jeg. Nå høres det kanskje ut som jeg skal begi meg utpå en klisjéfylt analyse med intrikate og dyptliggende fortolkninger av intellektuektuelle forståelser og metaforer. Men det skal jeg altså ikke, overskriften indikerer noe helt overfladisk. (Sånn, da fikk jeg hvertfall brukt de fremmedordene jeg kan)
Og gjett gjerne, før jeg avslører plottet: Glitrer, men er ikke gull? Sølv, men er ikke metall? (eller en viss andreplass!) Det oppdages ofte på badet, men er ikke sølvkre? (bare like forstyrrende og ubehagelig!)
For å gjøre en kort historie lang..
I de tidlige morgentimer står jeg på badet og napper brynene. De lenge etterlengtede solstrålene titter inn gjennom persiennene. Sølvkreet piler under badekaret, livredde lys som de er. Lyset får endorfinene inni meg til å ta saltoer av pur glede, og jeg kjenner ikke engang snev av smerte når pinsetten drar ut de små stakkarsene på bærtur. Så begynner jeg å lure på hvilken vinkel jeg skal fange dette sollyset fra, til instagram, med hastaggene..
Jeg betrakter fornøyd øyenbrynene, og tenker.. Hvem trenger vel Fred Hamelten?!! Mens jeg nyter solen i ansiktet, de kjempepositive tankene som svirrer, og de ryddige øyenbrynene. Så glir blikket mitt oppover. Mot en ettervekst.. av en annen verden!! Hvordan kan jeg ha ungått å se den? Mulig det var kombinasjon av at bustete øyenbryn som hindret sikt, og lite sollys på badet! Jeg studerer etterveksten litt nærmere..
Hva er det som glitrer sånn oppi der? Jeg bøyer ned hodet, og synet som møter meg.. er ikke pent. Hva? Det må være tørrshampoo-restene fra i går!! Napper ut et hår med pinsetten jeg fremdeles har i hånda. Legger den fra meg, og prøver å dra av tørrshampooen med fingrene. Den er stuck. Hopper i dusjen, vasker håret med ordentlig shampoo, skrubber det. Vekk med den tørrshampooen! Husj!
Tørker håret omstendig. Tilbake til speilet. Forhåpningsfull. Og der i sollyset ser jeg.. det er ikke tørrshampoo alt som glitrer… Endorfinene forlater umiddelbart åstedet. Og min eneste tanke er.. Jeg trenger Jan Thomas! ASAP.
Det må jo ha skjedd over natta? Eller mens sola har vært borte? Shit. Jeg går rett inn i stua, og spør Google om hva det er som skjer med meg.. Jeg finner akkurat det svaret jeg trenger, sånn at jeg kan nyte livet i vårsola frem til jeg får en time hos frisøren: Om du oppdager det før fylte 40, kan det være et tegn på en pigmentforstyrrelse!! Oh man og pjuuh, jeg er pigmentforstyrret! DET kan jeg leve med!! :-)
Men vekk skal det, det kan jo komme andre skumle tanker snikende og true teorien min, om jeg må se på denne pigmentforstyrrelsen hele tiden! Og da kan jeg jo risikere å bli skikkelig deppa.
Har du gjort slike forstyrrende oppdagelser som jeg har i dag? Velger du å se på sølvet som glitrer, som en pigmentforstyrrelse? Vet du om en bra frisør, som kan dette med glitrende ettervekster?
PS. Som du ser, så har jeg ikke nevnt det gode gammeldagse navnet på dette fenomenet vi snakker om her. Det er av to grunner. 1. Det kan spores tilbake til meg om noen googler fenomenet (og jeg vil at denne personlige bekjennelsen bare skal bli mellom oss) 2. Å snakke i øverført betydning gjør det lettere å fornekte og bortforklare sånne tunge ting!
PPS. Jeg illustrerer selvfølgelig heller ikke med bilder her i dag.. Jeg regner med at grunnen er åpenbar.. Ingen har bevis på at det jeg sier, faktisk er sant!! Now.. is it, or isn´t it.. You will never know.. (For jeg kommer til å sørge for å aldri ha ettervekst ever igjen!) ;-)
