Når min andre fødsel nærmet seg.. begynte jeg å stresse litt. Og skrev denne huskelisten til sykehusbagen 14 dager før termin:
Okei så var jeg fremdeles litt forfengelig.. (hadde jeg tenkt at jeg skulle vise den offentlig, hadde jeg nok gjort et par justeringer ser jeg..)
13 dager før termin fikk vi tatt 9 måneders bilde..
10 dager før termin flyttet vi inn i ny leilighet! 9 dager før termin.. mens jeg står og pakker ut av esker, skjer det noe umiskjennelig downunder. Vann. «Neiiiiii!!!! Ikke nå!! Jeg er ikke klar!!» Ingenting var klart. Ikke noe vann i springen engang.. (bare på gulvet høhø..) Ingen babyklær var vasket. Sengen var i boden. Esker overalt. Sykehusbagen var heller ikke pakket. Storesnupps rom (som jeg skulle gjøre koselig, for å gi henne en best mulig overgang til denne nye lille skapningen kom og tok over mammaen hennes) var bare ukoselig. «Neeeeiii!!» Men det var ingen grunn god nok for Lillesnupp, hun hadde meldt sin ankomst! På sykehuset var riene treige over natten. På morgenkvisten sa sykesøsteren at hvis jeg ville, så kunne jeg dra hjem å lade batteriene før fødinga. Jeg så mitt snitt. Ikke til å lade noe som helst, men til å.. pakke ut et par esker! Og til å vaske håret (i den gamle leiligheten som hadde vann) og til å.. ja.. sheive (det hadde nok vært best å la være.. med tanke på at bekkenløsning og den store magen, gjorde at jeg måtte gjøre prosedyren.. i blinde!!)
Som jeg nevnte i første del av denne fødselsserien, så er ikke forfengelighet like tilstedeværende i livet mitt som den var tidligere. Og om du ikke tror meg, så har jeg sikret et bildebevis fra et par timer før fødselen..
Finn fem forfengelighetsfeil:
Her har hu mor rier. 8 minutter i mellom. Vi skulle ringe når det ble 5! Ingen tid å miste!! Vi pakket opp esker, innredet, og gjorde det koselig så det sto etter. Og jeg bare kastet meg ned på gulvet og skrek når riene kom. Jack tok tiden. Opp igjen, finne en ny eske med bamser. Ned på gulvet. AAAAAAAAUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU!!!!!!! Våre nye naboer var nok svært glade for de nyinnflyttede! Som hørtes så normale ut!! Men her var det bare en ting som gjaldt. Å få opp wallstickeren før jeg hadde 5 minutter mellom!!
Og for de som mot formodning ikke kunne finne (hvertfall) 5 forfengelighetsfeil.. Her er fasiten:
Plutselig var det 5 minutter mellom… Da var det bare å komme seg tilbake til sykehuset! Jeg skulle tross alt gjennomføre den største av alle oppgaver i livet! «Epidural nååååååå!!» Da var jeg rimelig lei av de vonde riene! Fikk epidural. Ullevål praktiserer desverre ikke lystgass :( Men epiduralen var effektiv den, så effektiv at jeg måtte opp å stå for å få Lillesnupp ned i systemet. Kjente ingenting jeg.. Deilig å føde da! (tror egentlig at de skrudde epiduralen litt for høyt.. men jeg hadde jo ikke så sinnsykt lyst til å si noe om det..) Men så. Boooom! AAAAAUUUUUUUU!!!!! Hun kommer! I det fjerne, hører jeg jordmor med stresset stemme tilkalle en annen jordmor. «Ååååånei!!! Er det en stjernekikker!!???» brølte jeg livredd for den stressede stemningen der ute bak mine lukkede øyne. «Nei, nei» prøvde hun å berolige. Før hun fortsatte.. «Nesten ute, og press!» Og i det øyeblikket gav jeg opp. Og trodde ikke at jeg kunne gjennomføre. «Jeg klaaaarer det ikke!!!!!» Og plopp sa det, og så var den mørkhårede prinsessen lagt på brystet mitt. Og jeg hørte englesang og trubadurer, og jeg så hjerter og stjerner og månen mens jeg kikket på den lille nyfødte sola vi hadde lengtet sånn etter! I ettertid beklaget jordmora seg, for at hun hadde gjort meg redd. Men lillesnupp hadde kommet så fort, at hun var redd jeg skulle *plystre-plystre* noe veldig. Glad jeg ikke skjønte deeet!! (For de som skal føde, og kanskje ikke vet om det.. Weledas fødselsforberedelseolje! Har hjulpet meg helskinnet gjennom en setefødsel, og en som kom fort på slutten der! Absolutt verdt et forsøk!)
Helt utrolig hvordan man glemmer det smertefulleste-som-finnes sekunder etterpå det har funnet sted! Og hvordan hormonene Endorfinene & Co befinner seg på et helt nytt nivå.. Og hvordan man bare føler seg som den O´ store fødekvinnen, urkvinnen, og er verdens stolteste mor, sprekkeferdig av lykkerus.
Og hvordan man føler det når man ser pappa holde babyen sin for første gang.. <3
Har du flyttet rett før fødselen? Har du flyttet under fødselen? Eller ventet du rett og slett til etter fødselen?
