Jeg raste inn på Meny for å få lørdagshandelen unnagjort. Jack og jentene satt og ventet i bilen utenfor. Utenfor befant det seg også en rumensk tigger. Den store snuppa lurte på..
«Har hun ikke hun ben, kan ikke hun gå?»
«Jo hun har ben, hun kan gå»
«Kan hun ta av seg lua?»
«Ja hun kan det..»
«Hvorfor går hun ikke hjem?»
«Hun har ikke noe hjem..»
«Har hun ikke hjem?!»
«Nei hun bor ikke sånn som oss.»
«Hvorfor deet?»
«Hun bor i telt..»
Etter en lang tenkepause, har ressonementet til den løsningsorienterte treåringen konkludert med at..
«Jamen da må vi bygge et hus til hun!»
Treåringen ser seg rund, peker på noen leiligheter, og foreslår at..
«Hun kan jo bo der!!»
«Men det bor folk der, så der kan hun ikke bo.»
«Jamen da må vi bygge et hus til hun!!»
«Ja det må vi visst Storesnupp!»
For å være helt ærlig… Jeg så ikke at det satt noen der og tigget, da jeg passerte henne på vei inn.
♥
Apropos hjertet hennes. Hun inviterer alle hjem på besøk. Foreldrene til barna i barnehagen, tilfeldige mennesker på Meny.. Alle er velkommen hjem til oss. Jeg står bak og nikker og smiler :-D (og håper de takker høflig nei..) Hun er åpen og direkte, som en nordlending, som en spanjol. Alle inkluderes, med en empati som jeg ikke er helt sikker på hvem hun har arvet fra.. ;-)
Er det bare jeg som synes det er litt pes at mine familiemedlemmer driver og inviterer hjem tilfeldige mennesker på butikken? Er den omsorgen og inkluderingen som barn har, noe som avtar, eller risikerer jeg å måtte huse alle romfolkene etterhvert?
..Nå skal det sies at jeg håper at du aldri mister den egenskapen det er, å være snill og god mot.. alle! Jeg har noe å lære av deg..
