Barnehagefri er ikke feri

11 juli, 2014 by Diaperdiva

Er det mulig? At dagene skal bare fly så fort av sted.. at jeg ikke får gjort noe som helst fornuftig!? Blogge og sånt tenker jeg da først og fremst på.. ;-)

Jeg tenkte å gi «en siden sist» rapport, sånn at dere skjønner at jeg faktisk lever (om ikke akkurat i beste velgående.. så eksisterer jeg hvertfall #barnehagefri #Jackworking #pustogpes #somjegtrengerenferiiiiii)

Først og fremst vil jeg bare si, at minstejenta også… klatrer som en jente!!

Skulle vel innerst inne ønske at de jentene kunne være litt mer skeptiske…. Hvor ble mine gener av?

Og som jenter også gjør.. har vi lakket neglene, og tatt tå-selfies.

Jeg har trasket rundt med tvillingvogna på jakt etter skygger (ja jeg vet det ikke er love å klage.. men når du skal kjøre rundt på en TFK tvillingvogn hvis uant vekt + 12,4 + 14, 2 i.. TRETTI GRADEEEER!!!! Da ER det faktisk lov å klage!)

Så har vi piknikker…

De varer i 5 minutt, for da prøver den ene å stikke av. Og siden vi har litt dårlig erfaring med det å stikke av… så er.. opp i vogna og trille videre (i TRETTI GRADER!!!!) det eneste alternativet.

Men på lørdag, da hadde vi en skikkelig hyggelig familie-dag.. vi sto på Vestkanttorget og solgte klær! Jack hadde solgt veskene mine som jeg kjøpte for over tusingen i Marokko.. til 50 kroner stykk….. Dette mens jeg fikk ungene til å sove, sånn at vi kunne ha en hyggelig stund sammen bare jeg og han..

-FEMTI KRONEEEER!??? VET DU HVA JEG BETALTE FOR DEM?!

-Over tusen kroner? Du ble lurt…

-Hei, jeg pruta dem ned fra 5000!!!

-Du ble lurt!

(Ja for han har aldri blitt lurt hehe.. Har du ikke lest om da Jack kjøpte sykkel til meg.. kan du ta en titt her.)

Hos Bauers blir du hvertfall ikke lurt!

Og så har vi grillet!

Og spist masse bær!

Hva har du gjort siden sist? Er det barnehagefri? Har du reist på feri? Syns du (selv om det ikke er lov å klage på været) at det kan bli litt altfor varmt…? Hvertfall om du drasser alene på en tvillingvogn i en hel uke.. alene.. nei?! Ikke?

The show must go on!

19 juni, 2014 by Diaperdiva

«So girls, can you please stand in a line! Mer kommanderte, enn spurte, det franske «panelet» foran oss på fem. De hadde nettopp vurdert oss jentene opp og ned og i mente. Var catwalken god nok? Var catwalken god nok i en kjole som var så stram, og med et så langt slep, at den i prinsippet var klin umulig å bevege seg noe som helst sted i!? Var den god nok med 20 cm med hæler på i tillegg? Var vi lange nok? Pene nok? Tynne nok?

«Sara, you can go home! Thank you for coming! Elisabeth.. thank you for coming! Hanne.. bye-bye! The rest of you are booked for the show!» applauderte franskmennene foran oss.

«Har du vært på mange sånne du?» spurte hun meg litt nervøst.

«Hva da?»

«Sånne.. castings!?»

«Eh.. jo, ja.. jeg har vært på et par ja» sa jeg, smilte, og prøvde å lette litt på jentas nerver som lå klistret utenpå kroppen.

«Åh! Dette er min første skjønner du.. Jeg er 15!»

15? FEMTEN!??? Jeg begynte dette sirkuset FØR hun var født!! Jeg kunne vært moren hennes!! Hva gjorde dette barnet her??!

Hun så hvordan jentene ble sendt hjem en etter en fordi de ikke var «gode nok». De ble veid, og funnet for lette (tunge) Ikke rart hun var nervøs.. Jeg har tusenvis av «jobbsøknader» bak meg som ble stemplet med.. For store hofter, for små pupper, for blondt hår, for mørkt hår, for lang, for lav, for klassisk, for edgy, for ditt og for datt. Men jeg er ikke 15 lenger, så det preller av. Eller man lærer seg hvertfall (etterhvert) å ikke ta det personlig. Hvis ikke kunne man jo aldri gjort denne jobben. Jeg har med egne øyne sett Armani sende jenter på dør, mens han har kalt dem «cow» og det ene med det andre. Det svir litt, men så bøster man det av og går videre.. til neste casting. Til neste potensielle drømmejobb. Håpet er der alltid, som en slags evigvarende frisk gulerot. Man sitter og venter på casting med 100 andre håpefulle. Kanskje jeg er akkurat den de ser etter her.. Kanskje denne jobben er billetten min til Vogue, og Chanel-kampanjen!!

Heldigvis ble ikke «søknaden» til denne 15 år gamle jenta stemplet med «cow» eller «too big hips». Hennes første møte med den internasjonale motebransjen gav henne smaken på mer..

Etter castingen var det tre dager med forarbeide, koregrafi, generalprøver, fittinger, make-up og hår forberedelser..

«Stin! Dø shoes are too big ju say? No problem!» Gaffa, superlim og puter skulle sørge for at jeg ikke tryna i kjolen som hadde en prislapp på.. 400.000!!!

Her limes skoa fast til føttene mine. Farvel hud på hælene!

Koste hva det koste vil.. the show must go on!

Jeg har jobbet for Jean Luc før (Jean Luc Minetti er direktør av Alexandre de Paris. Og for spesielt interesserte.. hans team fra Alexandre de Paris er historien bak Haute Couture hår.. helt tilbake fra 50-tallet da de startet med Christian Dior) Den første gangen var her i Norge for ti år siden, og i Paris etter det! Jean Luc en magiker med hår, og en legende i bransjen. Han er verdenskjent for sine underverker. Men da det gikk opp for meg hvem han var, og at jeg hadde jobbet med ham før.. husket jeg også hvilken effekt disse hårkreasjonene kunne ha på modellene. Eller hodene til modellene. I Paris slukte jeg Paracet som drops. Hår-oppsetningene blir jo gjort i forkant (ofte tidlig om morgenen selv om showet er på kvelden), og det er gjerne stramt, tungt og med hårnåler som trykker irriterende inni hjernebarken. Det samme når han var i Norge, jentene måtte få retouch på makeup konstant, fordi tårer av smerte rant ustoppelig. Men the show must go on!

Når jeg fortalte Jean Luc at jeg hadde jobbet med han før, hevdet han at han hadde vært sikker på at han hadde kjent ansiktet mitt igjen. Han trykket hånden min galant og lenge, og det var «sooo good to see you again». Og så ble vi bestisser. Kind of. Og heldigvis for det! Jeg ble nemlig tildelt en slags hovedrolle i showet. Jeg skulle være intet mindre enn.. «The white swan!!»

The white, and the black swan.. nydelige ballettdanser Mirjam Dorthea!

Dette var jo selvfølgelig så stas for gamlemor, at hun besvimte nesten. Den andre fordelen med dette, var at han skulle gjøre håret mitt på scenen! Så da slapp jeg å gå rundt hele dagen med en syk hodepine. Paraceten i veska fikk ligge urørt!!

jeanluc

Og så til poenget! Til tross for at man hele tiden får høre at man ikke er god nok, har såre føtter og får intens hodeverk.. At man ofte blir behandlet mer som en ting enn et menneske.. At motebransjen kan være så brutal og alt annet enn glamorøs. Når man kommer ut på scenen der.. kommer kicket. Musikken hjelper hoftene i gang, lyset skinner på resultatet av en tre dager lang forberedelse. Kjolen verdt en bil, svaier. Adrenalinet pumper rundt i årene. Applausen er stående. Da! Da, er ALT glemt!

aleksandre

Og det beste av alt med jobben, er at man møter så mange fantastiske mennesker, bekjentskaper og venner langs veien!! Og nettopp derfor klarer jeg ikke å pensjonere meg.. Derfor tenker jeg at..

PicMonkey Collage

The show must go on!!

Marerittet

28 mai, 2014 by Diaperdiva

Sola sto høyt på himmelen, det var entusiastiske badehyl og bare glede å ane rundt poolen på Sunwings resort i går ettermiddag.

Men den idyllen brast så brutalt som den bare kunne, på et tiendedels sekund!

Jeg satt på solsenga og pratet med noen venner, da Jack og Storesøster gikk for å finne is. Lillesøster trasket etter. Etter et par minutter var de tilbake. «Hvor er Lillesøster?» spurte jeg. Jeg hadde jo akkurat sett henne der hun sto like ved siden av dem, og antok med stor selvfølge at han så henne han også.. «Hun er ikke med meg…»

Hva??! Jeg spurtet bort dit jeg så henne sist, lette og ropte. Ingen Lillesøster. Sprang rundt i området, men hun var ikke noe sted. Hun var borte.

Panikken grep meg, og så til de grader. Jeg ble hysterisk. Tenkte verste tenkelige scenarioer. Reisefølget vårt og alle rundt oss begynte å lete, de banket på dører og sprang ned til stranden. Alle var utrolig hjelpsomme. «Hvordan ser hun ut?» «Hva har hun på seg?» «Hvor gammel er hun?» Jeg klarte knapt å svare, jeg var i den situasjonen jeg håpet at jeg ALDRI ville komme i…. Den følelsen jeg hadde, den desperasjonen.. var så vond at jeg vurderte å slå hodet i en vegg for å slippe å være tilstede i situasjonen. Men jeg måtte jo lete. Måtte prøve å holde hodet kaldt.

«Hun er ikke i bassengene» ropte ukjente, mens de løp rundt de også.

Det kom en pappa bort til meg, som hadde opplevd det samme med deres datter. «Sjekk lekeplassene, og lekebutikken!» Aldri i livet om hun ville ha kommet seg så langt tenkte jeg, og stedet er jo fullt av store trapper som hun ville hatt problemer med å manøvrere! Jeg løp opp til lekebutikken, ingen snart toåring, med rosa kjole der.. Jeg hyperventilerte, for nå hadde det gått kanskje et kvarter. Og med alle involvert, og at ingen kunne finne henne.. Jeg døde på innsiden.

«Vi finner henne, vi finner henne, slapp av!!» Beroligende, snille ord, men de hjalp ingenting.

Jeg løp rundt meg selv og skrek navnet hennes. Mens jeg hadde i bakhodet hva denne pappaen sa til meg, sprang jeg videre opp til restauranten. Helt bak i restauranten, ute på balkongen (hvor det er en liten lekeplass), kunne jeg skimte.. en rosa kjole…….

..som lekte! Og ante fred og ingen fare.

Hjertet mitt begynte å slå igjen.

Ti uredde og eventyrlystne tottelotter tilbake hos mamma og pappa <3

Så hva lærte vi av dette kortvarige marerittet?

-ALDRI se bort et sekund så lenge vi ikke har barna i hånda.

-Kle på ungene noe annet enn rosa i Syden, alle har rosa kjole på.. (Spør de som leita ;) ) Neon er fint!

-Navnebånd er et must!

-Ikke undervurdere en eventyrlysten snart toårings evne til å komme seg langt av sted, opp trapper og inn dører, på veldig kort tid!

-Folk er utrolig snille og behjelpelige i en krisesituasjon! Tusen hjertelig takk til alle som måtte lese dette som hjalp til!!

-Alle andre små og store problemer blir bagateller, det viktigste er at begge ungene er trygge her med oss!

Har du opplevd noe lignende? Det håper jeg virkelig ikke at du har, eller noensinne kommer til å gjøre.. For det er det verste jeg har opplevd!

Trygg i pappas hånd

Tidenes blondeste øyeblikk

21 mai, 2014 by Diaperdiva

Jeg er altså så stressa nå, og for å stresse ned setter jeg meg ned her med deg. Rett og slett!

Du skjønner, om et par timer sitter vi på flyet til Kreta, og pakking er ikke min greie. Jeg har brukt HELE dagen, og jeg er enda ikke ferdig!!? SELV om jeg føler jeg har vært utrolig effektiv. Men det jeg skulle dele med deg da, ja forutenom at vi skal på ferie..

For en måned siden bestilte jeg reisetrille fra Babyshop, og når de sier at den har på lager.. så regner jeg jo ikke med at det skal ta dem EN MÅNED å få henta den vogna på lageret og sendt den til min adresse. I den samme byen!?

Da jeg ringte dem forrige uke var det ikke beklagelig på noen som helst måte, for flere kunne vært der inne å bestilt samtidig som meg nemlig!?

Jaja. Jeg hadde bestilt levering på døra for å slippe noe pes. Men i går fikk jeg SMS om at jeg kunne hente den på postkontoret! Jeg var jo sur for at jeg måtte hente den selv, men hello.. den kom hvertfall i grevens tid! 2 dager før avreise!!

Jeg gjorde et par ærend på veien, mat og XXL. Tenkte jo ikke at det kom til å bli noe problem.. «liten, nett og lett reisetrille» var jo det jeg hadde bestilt. Trodde jeg.

Dama på postkontoret på Majorstua så på meg og posene, og bare.. «Ehh den er ganske stor altså..» Og jeg bare.. «Ja da blir det dagens trening det da vettuuu!» Men så så jeg den..

Du syns kanskje ikke den er så hjumånguss du, men se den i forhold til hva jeg trodde «liten, nett og lett» betydde da!!!

Batteriet på mobilen min var dødt, og jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bære den hjem, sammen med alle bæreposene!! Etter hundre pitstop og hundre varianter med bæring, nærmet jeg meg endelig hjem.. Da kom det en mystisk mann gående, vi var alene i gata.. Han krysset veien, og kom i mot meg!! Irrasjonelle tanker fløy gjennom hodet mitt (ja for hjernen fungerer joo.. På et helt feil vis. Tydligvis.) Hvor easy piecy ville jeg ha vært å robbet der jeg slet meg ned gata. Nedlasset med poser, Mulberry-veske, og en pakke større enn meg selv! Mannen.. passerte meg! Det var søppelkassen min han var interessert i, ikke meg!! Adrenalinet hjalp meg den siste biten, men jeg var helt utslitt. Musklene verket, jeg klarte ikke fiske opp nøklene i veska engang, Mannen var fremdeles mer interessert i søppelet mitt, enn i meg.

Da jeg kom inn, ringte Line meg.. det var såvidt jeg klarte å løfte telefonen opp til øret. Jeg fortalte henne historien om vogna. Og hun bare..

«Jamen hvorfor trillet du den ikke hjem da???!»

……..

Det var det blondeste øyeblikket jeg har hatt i mitt liv. Hvorfor tenkte jeg ikke på det?????? Hadde alle jeg passerte tenkt det samme? Du tenkte det kanskje du også!? Hvilket gjør at jeg føler meg ENDA dummere! Jeg risikerte liv, rygg og helse, for.. gjeves.

Jeg hadde ingen unnskyldning for å være så latterlig dum.. Som her.. (lystgass)

Jaja, alle kan jo ikke være Mensa-medlemmer heller.

Kvelden kom, og lillesnupp skulle bygge hus!!

Oppå sofaen, på det teppet hun skulle bruke.. lå Maccie.. Mitt lille sølvfargede liv, med retina-skjerm. Jeg kom inn i stua, og skulle gjennomgå sakslista til FAU-møte senere samme kveld. Tok opp Macen fra gulvet, og.. ingenting. NOFFING! Bare en knust skjerm.

I det øyeblikket, gikk jeg inn i dyp depresjon.

10 tusenlapper skulle Elkjøp ha for å reparere livet mitt!!!! Dagen var fullkommen! Bicepsene mine skrek etter hjelp, og hjernecellen etter logisk tenkning. Ikke kunne jeg bearbeide dette traume på bloggen heller!!!!

Ja, også gruer jeg med ikke til flyturen i morgen heller.. så livet mitt er ganske nedstemt akkurat nå..

Men i morgen..

HERMINO1121_2_30

Og da, når jeg ser Jack i Speedo.. vil alt være glemt!

So long kjære alle sammen!

Er det bare jeg som ville ha bært den pakken hjem, uten å tenke på at jeg kunne slå opp den vogna.. ta alle de andre posene oppi, og vandre lykkelig hjemover? Er det bare jeg som har unger som ødelegger Macen når de skal bygge hus i stua? Er det bare jeg som skal på ferie til Kreta, når det skal være varmere.. hjemme????!!!

Skjermbilde 2014-05-21 kl. 22.24.20

17.mai er ikke for amatører

16 mai, 2014 by Diaperdiva

«Det er veldig enkelt! Du sprayer den våt, og legger den i fryseboksen over natten! Så blir den myyye enklere å stryke!»

Dette var mamma, da hun prøvde å få meg til å se litt lysere på den rukkete bunadskjorte situasjonen.. Haha hvem trodde hun at hun snakket til? En datter med evner? Veldig enkelt?? Alt jeg hørte var.. arbeid! MYE arbeid. Og høyst sannsynlig.. umulig arbeid.

17.mai generelt er arbeid, og for meg som ikke er en rutinert person/mamma på området, innebærer forberedelsene av dagen en haug med stressfaktorer.

1. Skjorten, strykejernet og sølvet

Nå har det seg sånn at jeg ikke har brukt bunaden min.. tja, siden jeg kunne reise hjem til Karmøy å feire. Der var 17.mai helt ukomplisert nemlig. Farmor strøk skjorten. Pappa satte på meg sølvet! Noen må ha pusset det også, for det gjorde hvertfall ikke jeg.

Hvordan har jeg nå havnet i denne uheldige situasjonen (17.mai amatør) i en alder av.. 30ish? (De fleste blir jo 17.mai proffer i 20 åra eller no, kanskje før?) Fordi. Jeg har enten vært gravid eller ammet, siden jeg giftet meg. Eller så har jeg hatt en annen god unnskyldning for å unngå å vise hvor inkompetent jeg er når det kommer til 17. mai og nasjonaldrakten.

preggis

Men nå har jeg ingen unnskyldning! Og jeg er redd jeg kommer til å bli totalt latterliggjort av alle mammaer som har gnikket og gnuet på sølvet sitt hver kveld de siste ukene. Lagt skjorta i frysen et par dager bare for å være sikker, og viet rukkene på skjorten en oppmerksomhet som far i hus bare kan drømme om!

17 mai

2. Barnas bunader

Lillesøster har fått strikket bunad i gave (ja, det er ikke den på bildet altså), og da jeg i går innså at det hastet med å skaffe bunad til 3 åringen… så satte jeg nesen mot butikken! De hadde ikke noe bunad mellom 92 og 110?! 98 og 104 kunne vi nok levd godt med.. men jeg hadde jo ikke noe alternativ, 110 it was! 92 hadde nok vært et bedre valg…

IMG_4902 - versjon 2

Her var det bare en ting å gjøre.. Sende SMS til svigermor: «S.O.S!»

«Kan man ha rød strømpebukse til» spurte jeg ekspedisjonsdama. Vet ikke om hun svarte ja for å selge eller ikke, men det var jo ikke noe «3-4 år» igjen i hvitt. Hallo! Har alle 3-4 åringer i Oslo for tiden??! «Og denne lua, øhm.. går den til bunaden syns du?…» «Og en ting til du..» sa ekspedisjonsdama til sin håpløse kunde.. «Skjorta skal være litt sånn puffy, så ikke tro at den er for stor om den er litt.. stor» Jamen seriøst ekspidisjonsdama.. det skal vel ikke se ut som om at datteren min på TRE.. har MIN bunadskjorte på, skal det!!??»

3. Annet

Et tredje stressmoment, er alt det andre som følger med. Barnas lugg skal klippes, og de skal skrubbes til små skinnende diamanter. Selv burde jeg, om ikke mindre, fjerne gammel neglelakk og børste ut flokene. Helst skulle jeg vel bakt en kake og to til den O´store 17.mai lunsjen i morgen også. Og så var det dressen til Jack.. må vel strykes den også.. (håper bare den er ren..) Mest av alt går jeg og tenker på sydenturen neste uke, og alt jeg må ha i boks til den. Ja, og så er ikke lillesøster helt frisk enda heller.. Hvorfor skal 17.mai komme så sinnsykt ubeleilig da? Og så overraskende på? (for oss som liker å gjøre ting i siste liten)

Men helt alvorlig talt dere, man kan jo få magesår av mindre enn 17.mai forberedelser!! Og hvorfor i alle dager sitter jeg her og blogger?? (Trolig fordi mamma og pappa sitter på flyet nå, for å forhindre et magesår! ;) )

Anser du deg selv som 17.mai proff? Ser du ned på oss amatører (og vårt bronse-fargede sølv) når du passerer oss i morgen? Er det bare jeg som er stressa?

Men altså, dagen kommer jo uansett. Og den kommer til å bli fin, selv om vi ikke har alt på 100 % stell! Ha en superduperhappychappy 17.mai alle sammen! Proffer som amatører! Hipp hurra for Norge! Og peace!

Så mye elsker jeg 17.mai! (Når jeg slipper å gjøre noe!)

Jack Bauer på politiets sykkelauksjon

10 april, 2014 by Diaperdiva

The following takes place on tuesday between 18 and 19…

Jeg spør Jack om han ikke kan dra ut til Asker på politiets sykkelauksjon, jeg trenger ny sykkel. Og gjerne en som ikke er verdt 30 lapper, sånn at den ikke blir stjålet.. med en gang hvertfall! Jeg har nemlig ikke tellingen på hvor mange sykler vi har blitt frastjålet de siste årene.

Jack drar, men får beskjed om at han er for tidlig ute, auksjonen er på onsdag!! Jeg unnskylder meg for at jeg er så loka, men han så heldigvis ikke på det som en bomtur.. han fikk gode tips til hvordan gjøre et bra kupp nemlig!

The following takes place on wednesday between 18 and 19..

auk

Jeg gledet meg sånn inni hampen til han skulle komme hjem med ny sykkel til meg.. strålende fornøyd med kuppet han hadde gjort!!

Keith&bike

Jeg drømte meg bort der jeg befant meg i et kaos uten like, av rot og av unger som nektet å høre snakk om seng og soving.

drømmer

Noe sånn som dette hadde ikke vært så verst det heller.. (for jeg er virkelig IKKE kravstor!)

delorean-anyday-bicycle

Jeg våknet på en måte ganske brått opp fra de drømmene…

Ikke nok med at den var punka på begge hjulene, rusten, og hadde dårlige bremser.. men hvor skal man sitte!!????

At en tyv ville stjele denne, var virkelig noe som fikk meg til å klø meg hardt i hodet. For en amatør!!

Hahahaha! Jeg har ikke ledd så godt siden vi ramla så lange vi var på glatta etter boklanseringen, og Jack beroliget bekymrede forbipasserende med at: «Det var meninga!»

Jack som hadde stått helt bakerst, bød febrilsk på en sykkel.. han ikke så!!! Og han fortalte om en «walk of shame» som ingen kan forstå! Der sto sykkelpatriotene på rekke og rad.. og de betraktet min mann gå «all in» med 550 norske for dette.. vraket! Eller det som på godt norsk kalles «katta i sekken!»

Men Jack… jeg trenger virkelig en sykkel! Så til neste gang:

imageedit_10_4237871397

Har du sykkel? Trenger du den? Hvis ikke kan jeg kjøpe den kanskje? Hvis ikke, vet du hvor jeg kan gjøre et kupp på en som i hvertfall har.. et sete!?

(Foto: Cornelius Poppe NTB scanpix, 24.wikia.com)

Rot til mye ondt

7 april, 2014 by Diaperdiva

Jeg bøyer meg i støvet for deg. Jeg omfavner deg. Jeg tar deg i hendene. Jeg stiller opp for deg hele tiden. Og jeg setter deg på plass.

Slik som man ofte gjør mot de man er glad i!

Du er en stor del av livet mitt, og både morgen og kveld møtes vi. I helgene oftere. Noen ganger gjør du meg sint, andre ganger lei meg.. Slik nære relasjoner jo gjør.

Men sannheten er at jeg hater deg! Jeg kan ikke fordra å se på deg! Jeg klarer simpelthen ikke se på deg. Tenk, alt jeg kunne bedrevet tiden med om jeg ikke hadde brukt tiden sammen med deg! Jeg kunne for eksempel ha skrevet en bok, lest en (og det samtidig!), laget albumer, fått sjekket Instagram, sett serier på Netflix og lært meg å bake!! Du er rot til mye ondt du!

Så Rot, jeg kommer alltid til å omgås deg for jeg må, ikke fordi du er noen jeg liker. Din tidstyv!

Er du plaget av Rot? Klarer du å se på han, og la ham være i fred? Eller føler du som meg, at du ikke gjør annet enn.. å mislike hans tilstedeværelse og ser deg nødt til å sette ham på plass hele tiden? Hvilke hverdagssysler (eller tidstyver som jeg liker å kalle det) misliker du mest?

Bilder tatt av Rot, og vårt triste møte i morges.

Sånn, da ser jeg at det er på tide å sette Rot på plass igjen her… (eller rydde som det også heter)

Vil du høre hva jeg har å si?

2 april, 2014 by Diaperdiva

Nå er det ikke til å stikke under en stol at det ikke er alle som er interessert i hva jeg har å si hele tiden.. Ja, ta Jack for eksempel..

Typisk scenario:

-Du hører jo aldri etter hva jeg sier!! (sier jeg da typisk)

-Joda, du sa noe om en katt på rømmen! (sier han da typisk)

-Nei! Jeg sa, nå MÅ DU GÅ Å LESE AV STRØMMEN! Og jeg har sagt det ETT HUNDRE ganger!!

For ikke å snakke om ungene..

-Ta på deg ull under kjolen!

En time senere…

-TA PÅ DEG ULL UNDER KJOLEN, nå har jeg sagt det HUUUNDRE GANGER!!

Eller Erna Solberg forsåvidt, som jeg nylig søkte jobb hos.. Men hun ville ikke ha meg inn på intervju for å høre hva jeg har å si engang!??

Eller naboen som jeg holdt porten åpen for når hun kom gående.. og som gav meg en skjennepreken uten sidestykke, for jeg ikke lukka porten etter meg!!! Der jeg bare fikk sagt (til en rygg med døve ører) «Jamen.. jeg holdt den jo oppe for deg daa…»

Eller firmaet som sendte meg sokker uten at jeg hadde bestilt sokker, og det endte med inkasso og forbrukerrådet. Ja, og bokklubben jeg meldte meg inn i pga. velkomstpremien, og avbestilte neste bok, men allikevel fikk.. «Nei vi har ikke registrert noen avbestilling!!!» «Jamen…..»

Men så har jeg jo deg da!! (for jeg regner jo med det, siden du har lyttet på meg såpass langt ned i innlegget ;) )

Og.. Sandvika Storsenter!

Og her kan du lese hva jeg hadde å si til dem i intervjuet de gjorde med meg i den nyeste utgaven av Destination Sandvika magasinet: SCAN0005

Liker ikke du at folk er interessert i hva du har å si? Det være.. mannen, barna, Erna, naboen, useriøse sokkefirmaer, bokklubber, eller glossy magasiner? Hører alle på deg kanskje?

Five o´clock in the morning

27 mars, 2014 by Diaperdiva

Jeg er ikke den første til å skrive om Bertine Zetlitz «Fate», her er min versjon:

Five o’clock in the morning guess who’s early and bright?

wrong

Five o’clock in the morning guess who’s happy and sweet?

sowrong

It’s a crazy situation when you notice you can´t get used to this at all.

It’s a crazy situation when your eye brows acts like they´re lame, and you think sleep will never be the same.

insane

Many hours too early, this part I really hate, do I really deserve this.. fate!?

Denne skyggesiden ved å være forelder, oppdaget jeg da jeg sluttet å amme. Før det kunne jeg bare logge henne på, og få henne til å drøye til NULLSJUNULLNULL! Uten problemer! Nå begynner dagen friskt (med «bannann!!» et sted mellom 04.30 og 06.00!!! 03.30 har vi også prøvd) Det er jo ikke noe menneskelig i det! Jeg er hvit i ansiktet, begynner å bli grå i håret, OG jeg har gått til innkjøp av rynkekremer som skal fjerne alders- og trøtthetstegn!! (Men det tar visst 4 uker før de begynner å virke, so until then..)

Har du livreddende råd til meg aka Desperate Mother Zoombie Trøttesen!? Funker sånn apeklokke?? Eller må jeg seriøst vurdere au-pair for å fungere som et normalt oppegående og våkent menneske i hverdagen fra nå av? (For nå er det rett før jeg gjenopptar ammingen! Neida Jack, tulla!! Neida, joda, nei jeg gjør faktisk ikke det..)

Da tar jeg kvelden dere.. jeg risikerer nemlig å måtte stå opp lenge før bakeren og bonden (og det er en grunn til at jeg ikke valgte de yrkene liksom! ..vel muligens et par til!) God natt!

[slideshow gallery_id="18"]

Trassalder og treatments

17 mars, 2014 by Diaperdiva

Nå har jeg skrevet en del om trassalder (les selvstendighetsalder om du er nøye på det!) og dens utfordringer i det siste (her og her). Og den alderen har faktisk samtlige i denne familien kommet i.. samtidig! Det er sant, det er så mye trass her til tider at jeg av og til..

PicMonkey Collage

«Glem 3 års trass/tenåringstrass. Trass kan forekomme i alle aldersgrupper.»

-Dr. Diaperdiva

Uenig? Møt familien Trass!

Typiske trassanfall og behandling vil være:

Case 1: Far 35 år: «Jeg VIL IKKE se Gullrekka, jeg SKAL se Topgear! Nuffsaid. »

Treatment: Yndlingshjørnet i sofaen, ostesmørbrød og fjernkontrollen resten av kvelden (etter Gullrekka)!

Case 2: Lillesøster 19 mnd: «Neeei, IKKE ha på!» (klær) Vrææææl!

Treatment: Tvang.

Case 3: Storesøster 3,5 år: Prinsesse «Vil ikke» VIL IKKE noen ting som jeg vil at hun skal (det være kle på seg, pusse tennene, spise, legge seg, slutte å plage lillesøster eller annet fanteri)

Treatment: I noen tilfeller.. blåbær/et eple. I fortvilte tilfeller.. is. I alvorlige tilfeller.. INN PÅ ROMMET!!

Case 4: Mor 30ish: «Nei jeg VIL IKKE se på deg nå, jeg er pottesur og det kommer jeg til å være til for evig tid! Hvordan kunne du la være å kjøpe det snopet jeg liker best!»

Treatment: Sing me a love song, framfør et selvskrevet dikt med innlevelse! Eller bare masser føttene mine hele kvelden, uten pause. (Ingen kan kalle meg kravstor! Konferer Case 1)

«30 års trassen (også kalt stahet/esel-oppførsel/umodenhet/egoisme) er ofte den mest krevende typen å behandle.»