Tag Archives: Confessions

Hva sutrrring gjør med meg..

by

(Utenom at jeg går redigerings-bananas)

Jeg har toleranse for en mengde sinnstilstander. Sutring er ikke en av dem. Sutrestemmer trigger nemlig en av mine uheldige sider. Jeg blir tilbøyelig til å si eller gjøre helt uortodokse ting. Og funker ikke det, så ender det ofte med at jeg gir etter for alle slags uortodokse avtaler.. Alt for at sutringen skal opphøre.

Det starter sympatisk og umåtelig forståelsesfullt..

takeone

Om sutringen ikke opphører umiddelbart (noe den sjelden gjør), begynner det fysisk å svi i ørekanalene og jeg kan kjenne at jeg styrer med lysets hastighet mot bristepunktet mitt. Jeg putter hendene på hoftene (for å vise at nå tuller jeg ikke), tenderer mot svært hissig, blir mørk i øynene,  og får ofte.. eh.. pannelugg?!

take 2

Standhaftig står jeg der, og bare..

take3

Okei.. vi må ta «take tre» om igjen.. Diva eller ei.. alle som kjenner meg vet jo at jeg ser mer diaper enn diva ut til vanlig! Så det er ingen vits i å late som jeg ser ut som en.. slags haute couture av meg selv når jeg er eitrandes. Dessuten må den sutringen stoppes før det bikker over for meg. Så ja, let´s face the facts.. jeg gir etter.

TAKEthree

Hvor motstandsdyktig er du ovenfor sutring? Finnes det en verre tilnærming til en mamma en dag man er sliten egentlig, enn sutrrrrrr!?? Er du standhaftig selv om The Sutring ikke opphører, eller gir du etter..?

Hvor dum går det an å være?

by

Jeg skriver i vei, hiver ut confessions, drar inn situasjoner og mennesker som er involvert i de mange uheldige situasjoner jeg havner i. Lager store poenger ut av små dagligdagse hendelser, og beskriver de usjenert med sarkasme. Og en ting er jeg hvertfall sikker på, at det bare er de faste leserne som kommer til å lese det jeg skriver! Det vil jo aldri i livet nå frem til de jeg involverer i mine historier, så jeg kjører på og sparer ikke LITT på kruttet. Mohaha -sjansen for at jeg blir avslørt, er jo tilnærmet null, tenker jeg og skriver enda ivrigere i vei..

Så feil kan man ta.

Husker du historien om tarm-trøbbelet mitt i et lydisolert rom under et møte jeg hadde en tid tilbake? Vel.. jeg er tilbake på åstedet. Satser på at vi har begynt med blanke ark, men allikevel -litt skamfull, trår jeg inn i møterommet. Vi setter oss ned (jeg har sørget for å fylle opp magesekken med hele to bananer i forkant..) Mens vi småsnakker litt, løfter jeg det litt nedslåtte blikket mer og mer selvsikkert oppover. Men så, sier han: «Beklager at magen bråker altså, men jeg måtte skippe lunsjen i dag.. så den har bare fått kaffe!!» etterfulgt med et glis som sier mer enn tusen ord.. Nå kan jeg ikke være 100% sikker på at det bare var syke tilfeldigheter som spilte meg et puss, men.. Svusj sa det i alle fall, så kjente jeg ansiktet bekle seg i illrødt. «Hehehe», lo jeg illrød, høyt og ruvende. «Det går så bra at, haha!» Jeg ble så ille berørt over at han faktisk kunne ha lest innlegget at jeg prøvde å stikke derfra, ved generøst å tilby han å gå og spise lunsj, i stedet for å gjennomføre møtet med meg! Han takket nei til lunsj.

I går var jeg tilbake hos tannlegen..

tannlegen

(Snappene er fra et annet besøk denne måneden)

Praten går livlig der som alltid. Jaja, helt til bedøvelse og sikkel involveres. Jeg skal ha en ny krone denne gang, og han trenger et avtrykk. Han stapper en håndfull med leire inn i gapet mitt, og den skal jeg ligge å bite i, til den stivner og han blir nødt til å tvinge kjeven min opp med makt. Mens jeg ligger der og biter som jeg aldri har bitt før, konsentrerer meg så hardt at jeg skjelver, så dunker han til meg og sier: «Leste om mig på din blogg!» Svusj! Til tross for bedøvelsen, kjente jeg kjakene varmes opp.. (Jeg hadde vel aldri fortalt ham at jeg blogget!??) Jeg kan ikke gå noe sted, jeg kan ikke bevege meg, og munnen min er låst sammen med.. sement. Alt jeg kan gjøre er å kaste et litt unnskyldende blikk opp på han, og vente på hva mer han sier. Han sier ikke mer, går ut av rommet. Shit, skal han la meg stikken nå, skal jeg ligge her med den illesmakende sementen og prøve å rope hjelp med.. stumme lyder?? (Ja, jeg har sett altfor mye Netflix lately!) Vel, jeg kunne jo ikke klandre ham. Det var jo ikke akkurat et reklame-innlegg det der jeg skrev. Om hvor fryktansvert dyrt, og hvor gruuusomt det er å gå til tannlegen..

Han kommer tilbake, tvangsåpner kjeven min, jeg skyller. Og så kunne jeg endelig si noe! Jeg prøvde å unnskylde meg med hvor mye jeg bare elsker sarkasme, og kokte i hop en, alt i alt -lite imponerende forsvarstale.. Og plutselig så så jeg at han faktisk syntes situasjonen var i overkant underholdende.

Jeg skrev det innlegget for TO ÅR SIDEN.. og ettersom tiden har gått har jeg vært så tilfreds med at jeg slapp unna med det! Ikke det at jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre det altså.. Men så var det en tannlege som jobbet der da, som hadde kjent igjen Diaperdiva (og dum som jeg er.. tror jeg hun går under radaren overalt, men neida.. selv fordekt med et siklende og fullstendig usjarmerende bedøvd smil..)

Hei du kjære tannlege som viste XXX innlegget mitt!! Kanskje du ved leilighet også kan formidle at… jeg er ved den oppfatning at jeg har VERDENS BESTE TANNLEGE! Og det er faktisk den hele og fulle sannheten!! ;-) :thumbs:

(Nå skal det sies at tannlegen min mente jeg burde skrive mer om han, og at all reklam är bra reklam! Puuh!)

I dag skal jeg spare deg for spørsmål! Jeg tror det er på sin plass at jeg svarer selv.. Går det virkelig an å være så dum at man skriver noe på cyperspace, og er i den tro at det aldri i livet vil nå frem til den man skriver om (fordi den personen er så laaaangt unna målgruppa di?) Ja! Tydligvis.

Ha en fin kveld, og dagens oppfordring er.. Ikke skriv noe, du ikke vil at visse skal lese! What comes around goes around ;-)

Jeg må vel muligens revurdere om jeg skal beholde det innlegget om jordmora som mista urinprøven min på Jack..

Dagen derpå

by

Om du forventer et bildedryss av lekkert friserte bakhoder som vifter med det norske flagget, og andre idylliske øyeblikk i rødt, hvitt og blått i dag.. så må jeg nok skuffe deg. Det er dagen derpå, og jeg er altså så sliten. Ja, jeg sier det rett ut. Det har vært en laaang langhelg. Hverdagslige gjøremål har blitt satt til side for helligdags gjøremål, og derfor har de hverdagslige bare ballet på seg. Det er derfor jeg nå har satt meg ned her med deg. Fordi jeg jeg trenger å bearbeide dette jeg står ovenfor, og fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, og vel.. egentlig fordi jeg ikke gidder. Noen -ting -som -helst- i -dag.

For å gjøre en kort historie lang: Jeg hentet ungene i barnehagen, kom hjem, de bestemte seg for å gjøre stua om til hytte (—-> hele stua omøblert, med gjenstander fra soverommet vårt, og rommet deres) Jeg lager middag («Matkasse-middag» for å gjøre hverdagen littegranne enklere som de sier.. særlig.) Det blir sølt eplejuice (Eplejuice!! Hvordan har DEN komt seg ut av kjøleskapet!!!?) på treningsmatta mi fra Nille, jeg tar den ut i badekaret for å skylle den.

IMG_8958

Krabbematten som ble treningsmatte.

Sukker hardt, og håper på at maten ikke svir seg. Og selv om jeg sier «Nei, nå roter dere ikke mer, IKKE ta ut noe mere fra soverommet!!» så rotes det bare enda ivrigere, mens jeg står over fiskeburgerne og mangosalaten (å skjære opp mango ass.. Grrr.) Jack kommer hjem, sliten han også, ikke bare bare å redde verden (aka gulvene til Frogner-folket rundtom!!) «Tar du bleia til lillesøster!? Jeg står midt i mekkinga av en Tzatziki-dressing ser du!» Jeg trenger ikke gå nærmere inn på det, men jeg blir avbrutt fra Tzatzikien.. (og matta som befinner seg på badet til tørk etter eplejuice-episoden, må skylles EN GANG TIL, i kooookende varmt vann!!) Middagen blir rydda ut (Uheldig det der med «middag» og «en udetaljert bleie-episode» i to setninger etter hverandre ser jeg -men jeg gidder ikke å gjøre om på det heller.. og det sier sitt!) Middagen skal ryddes ut, men oppvaskemaskinen er stappfull. Det samme er vaskemaskinen, OG tørkestativet.. Og stua.. den befinner seg nok et eller annet sted under alt rotet..

hverdagslige gjøremål

Bevisene på at jeg ikke driver og ljuger.

Full resignering.

Vet du hva? Om du er en sliten småbarnsmor som står ovenfor uhåndterlig mange hverdaglige gjøremål og sånt… du trenger hverken SPA eller psykolog, skaff deg bare en blogg, og få en utblåsning blant likesinnede og forståelsesfulle!

Problem solved!

Det skal bli årnings her altså. I morgen! Nå er sofakroken altfor fristende (og i følge meg selv, fullt fortjent!)

Har det hverdagslige ballet på seg hos dere dagen derpå? Har du brettet armene opp og fått ting under kontroll (i tilfellet.. R.E.S.P.E.C.T) eller har du fullstendig utslitt, resignert i sofakroken?

Og du.. takk for at du gadd å høre på utblåsningen min :-)

16. mai er kvinndomsprøven

by

16.mai! Dagen ingen av oss slipper unna -enten man elsker 17.mai eller ikke. Det skal handles (åh gjett om det skal handles -jeg sto i en kø på Meny før i dag.. ja, lillejulaften kan gå å legge seg!) det skal bakes, det skal pusses sølv, det skal strykes og det skal bevises! Når man har fått barn and such, er 16.mai liksom kvinndomsprøven. Hvor kompetent er man som kvinne? Duger man til alle disse oppgavene som skal utføres denne dagen, eller ikke……?

I fjor skrev jeg også et innlegg om disse krevende 17.mai forberedelsene, men i fjor kom heldigvis mamma og pappa meg til unnsetning. I år står jeg helt alene, og ja, jeg kommer til kort. Jeg sto akkurat med strykejernet i hånda (etter å ha stirret på det hele dagen og tenkt at nå burde jeg.. for så å finne bedre ting å ta meg fore.)

Jeg slo opp på den bedrevitende interweben for råd, før jeg gjøv løs på den delikate linen. Krympet meg da jeg så at de verdifulle broderiene burde vært vasket på finvask uten sentrifugering i stedet for 40 grader med full sentrifugering!! For det første gav strykebrettet fra seg sølvgråe ruter i skjortene (og det er IKKE for det er så himla godt brukt skal jeg si deg!), så nå har jeg gnikket (tilnærmet bort) det verste med våtserviett (og det gadd jeg ikke google om var feil engang) til jeg lovet meg selv at jeg ikke skal stryke noen ting som helst før neste 16.mai. For det andre er det jo heeelt klin umulig med de armene, du stryker den ene siden, så blir den rynkete på den andre, og så stryker du rynkene på den andre, og hva finner du da på den andre siden???! Og samme hvor hardt jeg prøver.. ja, det kan jeg påstå: JEG FÅR DET IKKE TIL! Og det er veldig rart at jeg ikke har snev av disse disse kvinndomsgenene.. Halve slekta mi syr bunader og skjorter, farmoren min har sydd over hundre bunader! ETT hundre. Og søstera mi, hu tror jeg har strøket hver rynke til usynlighet -på begge sider av skjortene i dag!! (og i tillegg mistenker jeg henne.. for å LIKE DET!!) Am I right siss!? ;-)

Sølvet har ikke blitt pussa, kaker har ikke blitt bakt, armene på skjortene har rynker det er umulig å bli kvitt, og stiv bunadskjorte… hahahahahaha! Jeg har strøket på kvinndomsprøven, ingen tvil om det.

IMG_4955

Her med mine to andre søstre, som enda ikke trenger å gå opp til kvinndomsprøven.

Det er heldigvis meldt regn i morgen, så om vi ser litt pjuskete ut.. så har vi noe å skylde på!

Ha en kjempefin 17. mai alle sammen -både til dere som består kvinndomsprøven på strak arm, og til dere som tar et par spanske med upussa sølv, rynker i den ustivede skjorta, og ikke har bakt sju sorter!!

Now if you´ll ecxuse me.. I have some Netflix to watch! (Heeelt ubekymra og okei med at jeg strøk på kvinndomsprøven! Nesten.)

Består du?

#ÅhLivet

by

Jeg var på vei til et møte.. et viktig et. Det regnet kattunger. En bil bestemte seg for å i hvert fall IKKE styre unna sølepytten foran seg – den som jeg tilfeldigvis slentret på fortauet ved siden av.. Neida, styrte målrettet mot den, og å slakke LITT ned på farten var visst heller ikke aktuelt.

Jeg ihjelstirret bilen bakfra, mens jeg demonstrativt slo ut med armene. Vekslet et særdeles irritert blikk -fra ned på den nystrøkne outfiten min som nå var søkkvåt, og tilbake til bilens… eh.. baklykter, som forsvant bak et hjørne. Som om hu.. grr.. ja jeg må jo si det jeg tenkte.. KJERRINGA!! OVERHODET brydde seg om min nystrøkne outfit!! Hun ofret sikkert ikke bakspeilet annet enn et lite selvtilfreds blikk! Så hvorfor jeg i det hele tatt GADD å demonstrere med et overdrevent kroppsspråk?? #ÅhLivet

Kattevåt entret jeg møtet med Mr. X. «Ja Stine, sånn og sånn og sånn..» «Ja det og det og det, er jeg helt enig i!» responderte jeg ivrig, råklar for å legge nye slagplaner. Vi satt i et lite lydisolert rom. Møtet kom til å ta litt tid. Jeg hadde satt meg godt til rette med kaffen min, som jeg nippet til -når det passet seg sånn.

23845902_m

Det var i det lydisolerte rommet, i løpet av de første fem minuttene.. at tarmen min skulle begynne.. å krangle. Buldre-buldre. «Men skulle vi kanskje gjøre sånn og sånn!» sa Mr X. «Buldreeee!!!» «DET DER er ABSOLUTT en god idé!!!!!» sa jeg SUPERengasjert og med en overdrevet høy desibel, for å prøve å overdøve de usjarmerende tarm-lydene. Som den våte katten jeg var, satt jeg nå der -også- som en ubekvem fisk ut av vannet! Fikk ikke med meg et ord han sa, alt jeg klarte å tenke..

Skal jeg sitte her EN time å gi fra meg disse uheldige tarm-lydene? Skal jeg unnskylde dem? Hvilken unnskyldning skal jeg nå finne på? «Vel ehm.. du skjønner.. jeg har ikke spist så mye i dag?» Arh, døllt. «Sorry ass, luft i magen, hehehe!!» Skal jeg la være å si noe? Late som ingenting? Får håpe det er min tur til å snakke når det skjer neste gang!! Please la det vær min tur!  Og jeg må snakke HØYT, ja, for da merker han det sikkert ikke!! Selvfølgelig hører han det! Åh nå har det gått for lang tid, nå blir det for dumt å si noe. Åhh, dette er så flaut!! Hull i gulvet, hvor er du??

Style: "Neutral"

#ÅhLivet

Jeg sa.. ingenting, og tarmen roet seg etterhvert. (Heldigvis, for det er jo en kjensgjerning at jeg ikke engang vedkjenner meg å besitte et tarmsystem!!) Men jeg klarte å lire av meg diverse setninger som var svært lite gjennomtenkte.. bare for å si NOE -når det buldret. Jeg var sjeleglad da møtet var over. Så gikk jeg derfra, og skammet meg verre over den oppblåste dama jeg hadde fremstått som, og alt det håpløse jeg sa.. For en uheldig dag det hadde vært. #ÅhLivet

Overdriver du kroppspråk og blikk når noen ikke styrer unna sølepytter ved siden av deg? Har din tarm kranglet i svært upassende og ubekvemme situasjoner? For å lette på stemningen.. sier du noe, eller lar du vær? Sier du noe om andres tarm rumler, eller later du som du har nedsatt hørsel?

(Foto: 123RF stock photo, og Baard Lunde)

Hvem er sjefen?

by

Jeg velger mine kamper med omhu, setter klare grenser, viser hvem som er sjefen. Jeg har fulgt med i timen jeg ser du! ;-) Og i praksis, funker det som følgende:

«Nei nå har vi vært i bursdag i dag, og dere har spist nok søtt! Alt dere får nå er.. øhm.. et knekkebrød! Ikke SNAKK (!!) om noe kinderegg engang!!» Jeg møter stor motstand, i form av skriking -og gråt (med en ALTFOR høy pitch, etter en lang dag…) «Okei, dere kan få en smoothie da!! Men da er jeg SNILL altså!!»

IMG_7938

Den høye pitchen gav seg ikke…

«Nå MÅ du høre på meg!! Nå er det nok tullball! Det er faktisk leggetid…» (Ingen reaksjon) «Hører du hva jeg sier?? Legg fra deg iPaden! NÅ!!!!» (nothing.. skifter taktikk): «Jeg vil.. at du legger fra deg den iPaden, vennen..» (Fremdeles snakker jeg til døve ører..) «Okei, fem minutt til da, men da.. da er det senga altså!»

IMG_8530

Cirka 20 minutt senere..

Vi prøvde om bunaden fra i fjor, passet. «Du kan IKKE legge deg i bunaden! På med pysjen!!» «NEEEEEI, vil ha på den sjolen!!!!!» «Det er uaktuelt! Det er en BUNAD!!»

IMG_8523

Nattkjolen!

«Hva? Ligger du her enda? Nå har du sett MYE mer enn du skulle! Nå MÅ du legge deg!» (To trøtte øyne titter endelig opp) «Ja, jeg MENER det! Nå!!!»

IMG_8530

Jeg fikk endelig gehør for sjefinga mi! (Ja, det er i alle fall det jeg lurer med selv til å tro)

Men i følge de ovenstående hendelser, så har  jeg jo skjønt hvem som er den egentlige sjefen..

Og det er i hvert fall ikke meg!

Jeg tør ikke spør om noe i dag en gang.. bare påpeker at det hender -rett som det er.. at de vinner de kampene jeg velger (INGEN kinderegg, BARE 5 minutt til med iPaden, bunaden er IKKE pyjamas!)

Fillern, jeg spør allikevel.. Hvordan skal man få dem til.. å høre? Hvordan vinner DU kampene mot døve ører, og en ALTFOR høy pitch??!!! Er det bare jeg som svikter som sjef da…? ;-)

DU er en fantastisk mamma!

by

Rådene for  hvordan man skal utføre mammarollen på en tilfredstillende og utmerket måte, er mange. De er av og til så himla kravstore at de overvelder meg, og alt jeg sitter igjen med er dårlig samvittighet. Fordi jeg ikke strekker til. Det er hvertfall det jeg føler… og jeg tipper at du også kjenner på det samme? (Sånn oss i mellom)

Media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, og samvittigheten.. kan få hvem som helst av oss, til å føle at vi er milevis i fra å være en god nok mamma? Vi burde jobbet mindre, ammet mer, samsovet mindre, aktivisert mer, og kjeftet mindre. Vi burde observere leken mer, i stedet for å delta, eller var det omvendt? Ha meldt dem på svømmekurs -for lenge siden!! Ikke si ja til den illsinte kidden som vil ha sjokolade -på en tirsdag (da spesielt hvis man har sagt nei først). Om fireåringen skifter klær 10 ganger på morgenkvisten og fremdeles har INGENTING å ha på seg, finn bare frem klær kvelden før, for da slipper alles tålmodighet og testes!! Lett som en plett sier de! Grenser, grenser, GRENSER! Det er viktig! Og for all del, ikke server noe annet enn kortreist, økologisk, og hjemmelaget mat!! Matpakken skal være variert, sunn og ikke minst kreativ. Tranen må huskes hver dag, og tannpussen skal foregå i nøyaktig 60 sekund. Og tanntråd på de bakerste jekslene selvfølgelig. HUSK TUNGA! Les for dem på senga, minst en bok. En pedagogisk en. Vil de ikke sove, bruk hysj-hysj metoden, eller Ferber, nei for all del ikke Ferber. Om du ikke vil ha passet påskrevet da. «Velmenende» råd hagler.

Etter at jeg fikk andreplass i Årets mammablogg, nådde bloggen min ut til et større publikum. Og jeg fikk besøk av disse såkalte «nett-trollene». Jeg så kommentarer av typen.. «Du er en dårlig mamma!» (og også tyn for hvordan jeg ser ut, at jeg er ALTFOR tynn etc.) Kommentarer som jeg gjenkjente fra Fotballfrues kommentarfelt. Nå hadde de funnet veien til meg, og det var veldig skummelt. Det verste var at mammarollen min skulle under en slags sensur, og gis karakter.. Helst stryk. Det synes jeg var svært ubehagelig.

For selv om jeg ofte føler at jeg ikke strekker til som mamma, og deler det med dere på bloggen (dog litt humoristisk for å ta litt brodden av alvoret) så vet jeg at ingen er perfekte. Og ingen har rett til å sitte på sin høye hest å dømme! (De som gjør det, kan jo ikke ha unger.. kan de det?)

Det ER vanskelig å oppdra barn! Forfatter, og blogger Lisa-Jo Baker, mener:

«Parenting isn’t hard because you’re bad at it. Parenting is hard because it’s designed that way.»

Selv om man gjerne vil gjøre alt riktig, så er man et menneske, og vi har hverken kapasitet eller evne til å overkomme alle de (ofte motstridende) krav som er stilt til oss! Vi har forskjellige forutsetninger, bakgrunn og personlighet. Barna er også forskjellige. Noen vil simpelthen ikke ta pupp, eller ha mer etter 6 måneder, mens andre må vi avvenne ved toårs alderen. Noen har lakenskrekk -andre sover sju til sju. Noen har spesielle behov -andre ikke. Noen VIIIIL IKKE HA PÅ SEG ULL ELLER FLEECE!! for det er ikke «pene» klær -andre kunne ikke brydd seg mindre!

Vi må slutte å dømme hverandre, vite bedre og best. Fordi alle mammaer kjenner seg selv, og barnet sitt best! Og vi vil ALLE det beste for barna våre, sånn er vi skapt!

mamma

Så ikke bry deg om media, sosiale medier, forskere, bedrevitere, mammapoliti, ELLER samvittigheten.. fordi, det du gjør er mer enn bra nok! Ikke la NOEN fortelle deg noe annet!

Annet enn at..

DU er en fantastisk mamma!!

(og jeg også! ;-) )

1 Essential Tips when Flying with Kids!

by

Det siste Jack sa til meg før jeg reiste avgårde med jentene var: «Ikke la dem gå ut alene da, du må passe på dem HELE tiden!!»

Jeg himla med øynene, og responderte så breialt jeg bare kunne: «Do you know who you´re talking to!??»

Som selvutnevnt dronning-hønemor ble jeg faktisk ganske fornærma for at han i det hele tatt kunne lire av seg en sånn type setning!

Vi satte oss på flyet, og etter over en times venting INNE i flyet, hadde all nød-proviant blitt brukt opp FØR vi tok av.. To-åringen fikk i tillegg vondt i ørene, og det skal jeg love deg at også de andre passasjerene fikk… :eek: Etter mye skrik og skrål, var jeg rimelig letta når flyet landa, for å si det sånn! Ja det er jeg for så vidt alltid, men nå enda mer enn vanlig.

Rimelig letta!

Rimelig letta!

Skiltet med sikkerhetsbeltet sluktes, og alle pilte selvfølgelig opp for å hente bagasjen sin. Ungene mine pilte opp de også. Så pilte den ene bakover, og så den andre. «Jenter, kom tilbake igj…» Men de var allerede forsvunnet bak en masse utålmodige bein. Jeg vurderte et øyeblikk å gå etter, men så sa mora mi: «De kommer seg jo ikke ut!» Nei sant det, tenkte jeg, og etter å ha tatt et blikk bakover så konkluderte jeg med at det var best å bare hente de når disse småstressa menneskene hadde begynt å komme seg ut.

Så kom en ny annonsering over høytaleren:

 «Ja da har vi åpnet døra bak også!»

Og da kan du tru hu mor fikk fart på seg…. Vi satt på femte rad, så dette kunne jo bli interessant. Mennesker som står i et fly, på vei ut.. er vel en av de mest umedgjørlige menneskerasene jeg vet om!!! :angry: «Unnskyld.. Ehm.. unnskyld kan jeg komme forbi?» Morsinnstinktet brøytet seg vei igjennom skikkelig lite samarbeidsvillige kroppsholdninger og blikk. «Du har ikke sett to små jenter vel?» «Jo! For et kvarter siå!» kunne en karmøybu fortelle meg passe frekt! Jeg kom meg bak til flyvertinnene som sto helt bakerst i flyet og tok lattermilde farvel med passasjerene. «Har dere sett to små jenter???» «Ja.. de har gått ut..» svarte de litt småforfjamset. Jeg sto oppe på trappa, og skulte skjelvende utover. Jeg fikk øye på fireåringen! Jeg brølte til henne «VET DU HVOR XXXX EEEEEER!!!????????» Hun så opp på meg, og ristet på hodet. Hun RISTET PÅ HODET!

Her skulle jeg ønske jeg kunne skrive.. Jeg tok det hele med stor ro, tok bare et par dype magadrag og tenkte at dette går bra! Å nei du, jeg pannikerte, hjerteattakket var på god vei, og katastofe-tankene herjet verre i den dizzye skolten min.

«Jo der er hun mamma!!»

Hvor hun var? UNDER VINGEN..

Jeg vet ikke om jeg løp eller hoppet ned flytrappa. Sannsynligvis så hoppet jeg, for det krydde jo av de utålmodige og umedgjørlige i den også.

Jeg har aldri vært så sint redd (jo engang før..) og jentene lærte hvertfall en ting denne sene ettermiddagen.. at de skal ALDRI ALDRI ALDRI!!! STIKKE FRA ET FLY! IGJEN! EVER! EVER! EVER! IGJEN! PUNKTUM FINALE.

Jeg var selvfølgelig mest sint på meg selv. Nå var jeg offisielt blitt nedgradert kraftig, fra dronning-hønemor til.. dronningen av de udugelige mødre!!

Men flyvertinnene sto jammen meg ikke høyt i kurs de heller!! De visste meget godt at vi satt på rad 5 (med 2 av de 3 barn på flyet), for vi hadde behøvd både øreverk-assistanse, OG do-tillatelse mens vi egentlig ikke fikk lov. Og når man ser to barn spasere ut alene, til bare et par grader i blesten på Karmøy -UTEN yttertøy. Hvem flyvertinnes bjeller ville da ikke ringt? I hvertfall ikke Norwegians.

For ikke snakke om alle de umedgjørlige. To kids på 2 og 4.. DE slapp de GLADELIG forbi!!? Ned en flytrapp, og ut på en.. RULLEBANE!!!

Vi kom inn i ankomsthallen. Der så jeg blikkene.. hørte tankene «Der er hun! DER er HUN!!»

Skam. Bredte seg over meg.

Skamfull var jeg også da jeg omsider hadde samlet nok mot til å meddele Jack at jeg faktisk hadde feilet i de to tingene han ba meg så innstendig (og kjære folk så unødvendig jeg syns det var) om å gjøre..  Å passe på barna HELE tiden, og ikke la dem gå ut alene… Nå tenkte han vel mest «ut fra huset alene», og ikke «ut av flyet alene» da men..

Om jeg lærte noe av dette jeg da? Ja, jeg skal ikke himle med øynene når Jack sier noe jeg mener er totalt unødvendig å si! Og jeg skal ikke lukke øynene ET SEKUND mens barna er våkne!

Og jeg har ett hett tips..

1 tips

Det finnes faktisk ikke et bedre og mer essensielt?

Nå skal det sies at morfar sto og betraktet hele seansen fra ankomsthallen, så det hadde ikke blitt noen piling ut på rullebanen eller andre såkalte «utrygge steder», uten at noen hadde kommet til unnsetning først. Men jeg er stygt redd for at det hadde vært morfar, da sikkerhet glimtet med sitt fravær både PÅ og UTENFOR flyet. Makan.

Har du opplevd at barna dine har stukket fra et fly? Har du mistet barna dine av syne på andre utenkelige plasser? Bør ikke flyvertinner egentlig gjøre jobben sin når de er på jobb? Eller andre flyplass-ansatte forsåvidt? Er ikke folk som skal av et fly utrolig umedgjørlige? Spør jeg kanskje litt vel mye nå?

Jeg skal heller føde enn å…

by

Hun er nede for telling, gråter, har vondt, og ynker seg

Jeg stryker henne over kinnet, og sier «Men nå er du snart er på bedringens vei!!»

Gjør og sier det en mor skal

Til tross for maktesløshet og bekymringer i hopetall

Kan ikke se et øyeblikk bort, jeg må jo passe på knøtten

Og på at viruset treffer.. bøtten

(Så var jeg ikke observant et lite øyeblikk.. :coffee: )

linje

Jeg har kloret her og der

Vasket alle klær

Prøver å hindre Noro i å innvadere oss andre

For jeg kommer til å klandre

Om jeg i morgen ikke får dra på musikal

Og i stedet må ligge pal

(Å gjennomgå det som er.. verre enn å føde)

linje

Og jeg meeeener det

Noroviruset

Jeg skulle heller født igjen

Kjent smerte i bunn, og bekken..ehh.. en?

Enn å se deg røske i min eller mitt barns kropp

Sykt kvalmende hissigpropp

(Trodde aldri jeg skulle skrive et dikt om omgangssyke…)

linje

Kommer ikke omgangssyken alltid helt sykt ubeleilig?? Har dere hatt det sleske viruset på besøk? Noro, eller fødsel.. hva velger du??

Det er sølv det som glitrer

by

Det er ikke gull alt som glimrer, sier de. Det er sølv det som glitrer, sier jeg. Nå høres det kanskje ut som jeg skal begi meg utpå en klisjéfylt analyse med intrikate og dyptliggende fortolkninger av intellektuektuelle forståelser og metaforer. Men det skal jeg altså ikke, overskriften indikerer noe helt overfladisk. (Sånn, da fikk jeg hvertfall brukt de fremmedordene jeg kan)

Og gjett gjerne, før jeg avslører plottet: Glitrer, men er ikke gull? Sølv, men er ikke metall? (eller en viss andreplass!) Det oppdages ofte på badet, men er ikke sølvkre? (bare like forstyrrende og ubehagelig!)

For å gjøre en kort historie lang..

I de tidlige morgentimer står jeg på badet og napper brynene. De lenge etterlengtede solstrålene titter inn gjennom persiennene. Sølvkreet piler under badekaret, livredde lys som de er. Lyset får endorfinene inni meg til å ta saltoer av pur glede, og jeg kjenner ikke engang snev av smerte når pinsetten drar ut de små stakkarsene på bærtur. Så begynner jeg å lure på hvilken vinkel jeg skal fange dette sollyset fra, til instagram, med hastaggene..

IMG_8244

Jeg betrakter fornøyd øyenbrynene, og tenker.. Hvem trenger vel Fred Hamelten?!! Mens jeg nyter solen i ansiktet, de kjempepositive tankene som svirrer, og de ryddige øyenbrynene. Så glir blikket mitt oppover. Mot en ettervekst.. av en annen verden!! Hvordan kan jeg ha ungått å se den? Mulig det var kombinasjon av at bustete øyenbryn som hindret sikt, og lite sollys på badet! Jeg studerer etterveksten litt nærmere..

Hva er det som glitrer sånn oppi der? Jeg bøyer ned hodet, og synet som møter meg.. er ikke pent. Hva? Det må være tørrshampoo-restene fra i går!! Napper ut et hår med pinsetten jeg fremdeles har i hånda. Legger den fra meg, og prøver å dra av tørrshampooen med fingrene. Den er stuck. Hopper i dusjen, vasker håret med ordentlig shampoo, skrubber det. Vekk med den tørrshampooen! Husj!

Tørker håret omstendig. Tilbake til speilet. Forhåpningsfull. Og der i sollyset ser jeg.. det er ikke tørrshampoo alt som glitrer… Endorfinene forlater umiddelbart åstedet. Og min eneste tanke er.. Jeg trenger Jan Thomas! ASAP.

Det må jo ha skjedd over natta? Eller mens sola har vært borte? Shit. Jeg går rett inn i stua, og spør Google om hva det er som skjer med meg.. Jeg finner akkurat det svaret jeg trenger, sånn at jeg kan nyte livet i vårsola frem til jeg får en time hos frisøren: Om du oppdager det før fylte 40, kan det være et tegn på en pigmentforstyrrelse!! Oh man og pjuuh, jeg er pigmentforstyrret! DET kan jeg leve med!! :-)

Men vekk skal det, det kan jo komme andre skumle tanker snikende og true teorien min, om jeg må se på denne pigmentforstyrrelsen hele tiden! Og da kan jeg jo risikere å bli skikkelig deppa.

Har du gjort slike forstyrrende oppdagelser som jeg har i dag? Velger du å se på sølvet som glitrer, som en pigmentforstyrrelse? Vet du om en bra frisør, som kan dette med glitrende ettervekster?

PS. Som du ser, så har jeg ikke nevnt det gode gammeldagse navnet på dette fenomenet vi snakker om her. Det er av to grunner. 1. Det kan spores tilbake til meg om noen googler fenomenet (og jeg vil at denne personlige bekjennelsen bare skal bli mellom oss) 2. Å snakke i øverført betydning gjør det lettere å fornekte og bortforklare sånne tunge ting!

PPS. Jeg illustrerer selvfølgelig heller ikke med bilder her i dag.. Jeg regner med at grunnen er åpenbar.. Ingen har bevis på at det jeg sier, faktisk er sant!! Now.. is it, or isn´t it.. You will never know.. (For jeg kommer til å sørge for å aldri ha ettervekst ever igjen!) ;-)