På bøgda går livet i et litt saktere tempo, luften er renere, og utsikten penere. Sirener uler ikke i tide og utide, måkene gjør. Det kryr ikke av folk overalt, og de man møter på -er kjensfolk! Ungene flyr ut og inn av huset, en underlig frihet! Kafélivet er erstattet med, til enhver tid, fulle kaffekanner i alle hjem. Og noe attåt.

Frihet!

Alt det jeg nevnte ovenfor, savner jeg egentlig sjelden. Men når jeg er tilbake her, faller pulsen på stedet hvil, dialekten knoter ikke lengre, og jeg er en puslebrikke som faller på plass.

Du kan ta jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta. Sånn er det bare.

Men nå savner jeg byen..

Hva med deg? Bygd eller by, eller ja takk begge deler?