Jeg er så lei meg. Hva er det nå da tenker du.. Er det den rustne stemmen nå igjen, har hun brukket en negl? Nei stemmen er tilbake, og neglene er intakte.

Jeg har betennelse. Hvor er det betent nå da tenker du.. Fremdeles bihulene, eller er det melkeprodusentene?

Nei, det er nettopp det det IKKE er! Jeg er lei meg fordi jeg har sluttet å amme, og jeg har betennelse i sjela!!

Amming er jo ofte et betemt tema, og jeg har overlatt diskursen til bloggere som liker litt storm i kommentarfeltet sitt! Men nå har jeg tenkt å dele min ammehistorie for de som måtte ville lytte. Dere menn som leser bloggen min.. kan se på dette så lenge:

Og for de mannfolka som, mot formodning, nå fortsatte å lese.. så skal jeg prøve å gjøre historien litt mer mannevennlig. Jeg kjører på i den gata.. Vroooom og hei hvor det går!

Da Storesnuppa ble født for litt over tre år siden.. så må jeg, irriterende ærlig, innrømme at jeg ikke hadde startproblemer. Jeg var veldig heldig! Tanken var full, jeg råkjørte, og bremset ikke ned før hun passerte 6 måneder. (Det var jo det helsestasjonen anbefalte, og jeg fulgte deres kjøreplan på alle områder.. førstegangsfødende..) Kun en gang opplevde jeg at rørene ble tette, og måtte repareres. (Hvis tennluggene dine aktiviseres av at jeg har hatt en enkel amming, så må du gjerne bruke kommentarfeltet til en utblåsning altså!)

Hun var blitt 19 måneder, og det var bare to måneder til termin med Lillesnuppa. Da så jeg meg nødt til å stoppe opp. Fordi jeg ville jo ikke at hun skulle bli sjalu når jeg ammet nr.2. Og tanken på tandem-amming, var ikke noe som slo meg som spesielt lettvint.

Etter to måneder med pause (med et par svake tilbakefall), startet produksjonen opp igjen for fullt. Denne gang gikk det.. (æsj jeg skulle ønske jeg hadde en mer spennende historie å fortelle..) også veldig greit.

Nå er minstejenta nesten 16 måneder. Hun gleder seg sånn til melkefyllingen på morgenkvisten, at hun våkner både før konditoren, hanen og.. avisbudet. Hun står i senga.. og i babycallen lyder det: «Tine» (Alle andre kaller meg for Stine, hvorfor skal hun kalle meg for mamma da?)

Med et påfølgende: «Buppa!!» Så må jeg ta henne oppi sengen 4ish, og der skal hun ligge, PÅKOBLET, til vi står opp 6ish. Får ikke ladet batteriene mine noe særlig da. For ikke å snakke om de stakkars frontlyktene.. Hele karosseriet bærer preg av at trafikkreglene ikke blir fulgt.

Så da var det bare å bestemme seg for å skru av hele greia, parkere.

Men det er ikke bare bare skal jeg si deg. Tre år, med mer eller mindre sammenhengende amming, og nå er det over.

Tenk deg mann, at du har kjørt din kjære Volvo hver dag hele tiden i tre år, og så må du av en eller annen grunn kvitte deg med den.. For eksempel at du ikke har overskuddet som trengs, til å vedlikeholde den!? Hadde du ikke følt en sorg i hjertet da? En helt adekvat sammenligning ;-)

Når slo du av frontlyktene? Trist/lettet/et annet adjektiv?

(Her er sist gang jeg kjørte på med full pupp)