«Det er veldig enkelt! Du sprayer den våt, og legger den i fryseboksen over natten! Så blir den myyye enklere å stryke!»
Dette var mamma, da hun prøvde å få meg til å se litt lysere på den rukkete bunadskjorte situasjonen.. Haha hvem trodde hun at hun snakket til? En datter med evner? Veldig enkelt?? Alt jeg hørte var.. arbeid! MYE arbeid. Og høyst sannsynlig.. umulig arbeid.
17.mai generelt er arbeid, og for meg som ikke er en rutinert person/mamma på området, innebærer forberedelsene av dagen en haug med stressfaktorer.
1. Skjorten, strykejernet og sølvet
Nå har det seg sånn at jeg ikke har brukt bunaden min.. tja, siden jeg kunne reise hjem til Karmøy å feire. Der var 17.mai helt ukomplisert nemlig. Farmor strøk skjorten. Pappa satte på meg sølvet! Noen må ha pusset det også, for det gjorde hvertfall ikke jeg.
Hvordan har jeg nå havnet i denne uheldige situasjonen (17.mai amatør) i en alder av.. 30ish? (De fleste blir jo 17.mai proffer i 20 åra eller no, kanskje før?) Fordi. Jeg har enten vært gravid eller ammet, siden jeg giftet meg. Eller så har jeg hatt en annen god unnskyldning for å unngå å vise hvor inkompetent jeg er når det kommer til 17. mai og nasjonaldrakten.
Men nå har jeg ingen unnskyldning! Og jeg er redd jeg kommer til å bli totalt latterliggjort av alle mammaer som har gnikket og gnuet på sølvet sitt hver kveld de siste ukene. Lagt skjorta i frysen et par dager bare for å være sikker, og viet rukkene på skjorten en oppmerksomhet som far i hus bare kan drømme om!
2. Barnas bunader
Lillesøster har fått strikket bunad i gave (ja, det er ikke den på bildet altså), og da jeg i går innså at det hastet med å skaffe bunad til 3 åringen… så satte jeg nesen mot butikken! De hadde ikke noe bunad mellom 92 og 110?! 98 og 104 kunne vi nok levd godt med.. men jeg hadde jo ikke noe alternativ, 110 it was! 92 hadde nok vært et bedre valg…
Her var det bare en ting å gjøre.. Sende SMS til svigermor: «S.O.S!»
«Kan man ha rød strømpebukse til» spurte jeg ekspedisjonsdama. Vet ikke om hun svarte ja for å selge eller ikke, men det var jo ikke noe «3-4 år» igjen i hvitt. Hallo! Har alle 3-4 åringer i Oslo for tiden??! «Og denne lua, øhm.. går den til bunaden syns du?…» «Og en ting til du..» sa ekspedisjonsdama til sin håpløse kunde.. «Skjorta skal være litt sånn puffy, så ikke tro at den er for stor om den er litt.. stor» Jamen seriøst ekspidisjonsdama.. det skal vel ikke se ut som om at datteren min på TRE.. har MIN bunadskjorte på, skal det!!??»
3. Annet
Et tredje stressmoment, er alt det andre som følger med. Barnas lugg skal klippes, og de skal skrubbes til små skinnende diamanter. Selv burde jeg, om ikke mindre, fjerne gammel neglelakk og børste ut flokene. Helst skulle jeg vel bakt en kake og to til den O´store 17.mai lunsjen i morgen også. Og så var det dressen til Jack.. må vel strykes den også.. (håper bare den er ren..) Mest av alt går jeg og tenker på sydenturen neste uke, og alt jeg må ha i boks til den. Ja, og så er ikke lillesøster helt frisk enda heller.. Hvorfor skal 17.mai komme så sinnsykt ubeleilig da? Og så overraskende på? (for oss som liker å gjøre ting i siste liten)
Men helt alvorlig talt dere, man kan jo få magesår av mindre enn 17.mai forberedelser!! Og hvorfor i alle dager sitter jeg her og blogger?? (Trolig fordi mamma og pappa sitter på flyet nå, for å forhindre et magesår! ;) )
Anser du deg selv som 17.mai proff? Ser du ned på oss amatører (og vårt bronse-fargede sølv) når du passerer oss i morgen? Er det bare jeg som er stressa?
Men altså, dagen kommer jo uansett. Og den kommer til å bli fin, selv om vi ikke har alt på 100 % stell! Ha en superduperhappychappy 17.mai alle sammen! Proffer som amatører! Hipp hurra for Norge! Og peace!
Så mye elsker jeg 17.mai! (Når jeg slipper å gjøre noe!)