JULEKORT IN THE MAKING

by

Her er det obligatoriske julekort innlegget!

Jeg har tidligere skrevet om hvordan kort-produksjon er i ferd med å ta over livet mitt. Nå står julekortene på dagsorden.

OM det er lett å ta julekort med kidsa? La meg si det sånn.. Flokene er ikke lenger noe problem, for håret har jeg rivd av i frustrasjon!

Nissedrakter er bestilt hos Ellos. Matchende selvfølgelig. Fotograf er hyret. Assistent er også på plass. Alt ligger til rette for tidenes julekort. For det er tiden i året, da alle skal få se at vi har de vakreste og mest eksemplariske ungene. Og hvor kreativ mor er. Her er det ikke spillerom for noe annet enn perfekthet, fra noen. Omdømmet vårt står på spill.

Jeg leita litt rundt på nettet etter inspirasjon..

Her har vel kreativiteten løpt litt løpsk?

Haha, mor har pønta seg. Og ingen har planer om å ødelegge julen ved å si noe..

Jeg endte vel opp med en sånn idé, happy and perfect family style:

Typ Lyckliga gatan.

“Ta den fingeren UT AV NESA!!” Ikke snakk om at storesøster skulle ha den fingeren et annet sted enn planta laaangt opp i bihulene. “Du skal få sjokolade da!” Hun tar den ut, for å spise sjokoladen!

Sånn, da fortsetter vi. Fingeren er tilbake.


Lillesøster venter tålmodig i den varme nissedrakten, mens stemingen blir mer og mer opphetet. Vi MÅ ha det bildet.

Bestikkelser, godsnakking, kjefting.. ingenting hjelper. Hvor er mine fotogener?? Ikke hos disse to hvertfall!

Nå har lillesøster fått nok, hun skriker. Høyt og hjerteskjærende.

Nå har mammaen, fotografen og assistenten også fått nok!

Den eneste som poserer velvillig..

er Fantorangen.

Det knipses, mens en piller nese, og en annen hyler av all lunges kraft. Mor er uten hår.

Julekortet tjuetolv er i boks!

God jul kjære venner og familie! Hilsen Addams family.

 

(Foto: Marie Pedersen og awkwardfamilyphotos.com)

 

 

 

 

MY HAIR IS MY HAPPINESS

by

“My hair is my happiness” er mottoet mitt. Og det er slettes ikke uten grunn, jeg blir i usedvanlig dårlig humør når håret er kjipt. Og i det siste, har det virkelig vært et tilbakevendende problem. Jeg har cirka dobbelt så mye hår. Og floker eeelsker håret mitt. I dag har jeg fått en som er hjumånguss! Det vil si, det er et dusin av dem som har rottet seg sammen. Hvordan det føles?

Sånn

Og ikke kom her med råd som Tangle teezer, Morrocan oil, Shu Uemura, Joico number one this , Redken that, silikon, overprisede mirakelkurer eller hjemmesnekra blandinger. Jeg har prøvd ALT. Håret er en disaster.

Det er ikke så rart etter alt det har vært gjennom selvfølgelig, og da snakker jeg ikke bare om underlige, og tupér-alt-du-kan-og-så-mye-du-klarer-selv-om-modellen-får-kjempe-vondt-og-må-ta-smertestillende-for-å-komme-seg-gjennom-dagen, kreasjoner som:

Jeg snakker også om lugging.

God gammeldags lugging.

Jeg bodde en gang sammen med en god venn som er homofil, han hadde alltid råd å gi, om det meste. En dag kom jeg hjem fra jobb, gråtende, med håret samlet i en floke. Jeg ville egentlig ta frem saksa, gjøre slutt på bad hairdays foralltid. Da hører jeg en fransk aksent som sier: ”You have to take the rom, and mix it with the yellow in the egg, it will fix everything my dear!” Tror det var no sånt at alkoholen åpnet hårstrået, sånn at man fikk puttet masse eggeprotein inni der?

Jeg dro på fotballkamp senere den ettermiddagen, og merket fort at noe var galt. Folk oppførte seg rart rundt meg, og plutselig merket jeg det selv også. Det min kjære franske samboer hadde glemt å fortelle meg.. (husk nå at jeg er modell, og logisk tenkning kommer ikke med den pakken!) at.. Jeg måtte ikke skylle håret med VARMT vann. Så jeg hadde regelrett KOKT egg i håret mitt. Og det STINKA. EGG.

Charming!

Etter at jeg fikk barn, har jeg jo ikke tid til å kure og  jobbe med flokene når de kommer. Jeg har jo knapt tid til å besøke toalettet!!  Så nå skjønner jeg hvorfor damer som får unger ofte klipper seg kort..

Langt mindre har jeg tid til å gå til frisøren, og det er ikke slik at etterveksten ligner noenting på den ”ombre” looken som alle fiffer seg med nå til dags. Heller litt sånn trashy og uflatterende, som ofte er den looken man kan observere på og rundt Oslo S.

Og for å ikke snakke om.. hvor mange ganger har du vært hos frisøren og vært førnøyd? Det burde vært myyye strengere opptakskrav ute å gå. De har tross alt menneskers mentale helse i deres hender!!?

Og siden jeg nå holder på å bli mental, så kan en av disse løsningene være eneste utvei:

Jeg kan faktisk bli tvunget til å bli seende ut som Justin Bieber!! Alternativet.. kognitiv terapi, eller Prozac!!?

Synes du problemene mine er banale og overfladiske, ta deg en bolle. Jeg går og jobber med floken min.

 

(Foto: Google, Baard Lunde og Siren Lauvdal)

CONFESSIONS OF A (STUPID) MODEL

by

Siden confessions er Diaperdivadiary sin greie, så kommer det en her. Det er fredag, det er helg, det er CONFESSIONTIIIIIME!!!!!

Om du leste mitt forrige innlegg, så tenkte du at jeg virker som et temmelig oppegående og samfunnsengasjert menneske!? Til tross for at jeg har vært modell hele halve livet mitt liksom.. Hvertfall relativt oppegående og..!? Nei, ikke?

Jaja. Det jeg nå skal fortelle, viser at det har vært verre tider..

Du spør, er modeller dumme? Blir de dumme av at jobben er lite stimulerende for topplokket, eller blir de modeller fordi de er dumme? Hmm.. Jeg forsto ikke spørsmålet.. kan noen andre svare?!

Dum modell? Noen som vet hvor vanskelig det er.. å stå og kysse i mange timer, mens skjørtet og håret må fly sånn og sånn, mens man fryser og skal sørge for å se bra ut i hele prosessen??

Det du skal vite om meg, nå som vi begynner å bli litt kjent. Det er at jeg faktisk er statsviter! Og hvordan det kan ha seg?

Det var en gang.. i Milan..

Det var masse folk til stede, de pratet, lo og gestikulerte. Som italienere gjør. Det var mye: ”Si si certo, mi piache.. bla-bla.. Nooo non è vero, stai scherzando?? È cosi!!! bla-bla.. CHE GUEVARA! bla-bla..”

Jeg bestemte meg for å ta del i den engasjerte samtalen, for å virke litt oppegående da vet du. Men også for å vise hvor god jeg var blitt til å forstå italiensk!!

«Who is this Che Guevara????»

Stillhet.

Silenzio.

Alle så på meg.

Så da når jeg hadde fått all oppmerksomheten, fortsatte jeg fornøyd.. ”Is it a football player or something??!”

Noe sånt så jeg for meg. Er ikke likheten mellom Paolo og Che slående? Så jeg var jo ikke helt bak mål.. hehe!

Fremdeles fornøyd med bidraget til samtalen.

Så begynte den.

Latteren.

De lo. Og lo. Og lo. De lo fremdeles. Og så lo de videre.

Det var den dagen jeg bestemte meg for å studere politikk. Bestemte meg for å få schwung på hjernecellene igjen. Bli smart!!! Jeg lærte meg også å holde kjeft når jeg ikke har peiling på hva det snakkes om. Nei, det er vel ikke helt sant da men.. det passet så godt inn i avsnittet.

Jeg vil legge til, at jeg nå vet alt om Mr. Che Guevara, ja, at han hadde astma for eksempel.. det visste du ikke!! Og at han ser sånn ut, uten lue og rød bakgrunn:

 

Det var kanskje ikke så lurt av meg å komme med en bekjennelse av en sådan karakter når jeg tenker meg om.. Heller litt dumt.. Betyr det at…??

I AM AN ADDICT

by

Da jeg så GMN (Det betyr God Morgen Norge… for deg som ikke er i mammaperm, er lat student, eller pensjonist!) i dag.. Så fikk jeg med meg et nytt fenomen fra USA, vel, det hadde visstnok vært hipt og trendy der i mange år.. Uten at jeg har fått det med meg!!!

Stopshop. Det betyr at man avstår fra shopping i et helt år, eller foralltid.

Det høres jo ut som et tiltak lagd for en liberal hippie med dreadlocks, som spiser økologisk og har født på ABC-klinikken.

Men nei.. det er helt for Ola og Kari. Også for de som kjøper Nestle, lager bolognese til middag, og bruker smertestillende under fødselen.

Det er jo helt genialt, miljøet spares, materialismen taper ansikt og man bli rik!! Så boikotter man dem som driver med barnearbeid, og statusjaget.. og så videre, og så videre..

Da jeg satt og så på dette, mens jeg surfet ebay og drømte meg bort i alt det fine jeg ønsker meg. Satt de der da.. og fikk meg til å føle på en plutselig dårlig samvittighet, og rottenhet.

Hun ene var nå hvertfall ærlig, fortalte at hun hadde sprukket en gang. Hvor da? Jo.. på FRETEX!!! Skjønner du eller??! Dette er seriøse greier. Når du først skal sprekke, tenker jeg.. gjør det nå ordentlig! På Høyer eller no!

Er dette synderen? 109,- på Fretex.

”Du er avhengig”!!! Av å shoppe!!! Det er en last, man er en misbruker, har et avhengighetsproblem. På samme måte som drugs! Man får abstinenser om man ikke får det. Det gjør stort sett livet bedre, om man har det bra eller dårlig. Man bare må, og har tusen unnskyldninger for å gjøre det, selv om fornuften/lommeboka sier STOPP!!

Oh no!!!! Jeg vil vel ikke være avhengig, av noe, være en misbruker, en som har gått i shoppingfella!? Et svakt menneske, styrt av handelsstanden, moteindustrien og reklamebransjen. Jeg trodde heller ikke jeg var det, før jeg hørte om dette. Det er visst en sykdom jeg har, som jeg før ikke hadde sett på som noe særlig alvorlig.

Jeg må jo som disse, bli kvitt styggedommen. Shoppingen, den som har tatt over livet mitt..

Og de klarte nesten å omvende meg.. til jeg begynte å tenke..

Vi kommer ikke til å bli invitert til bursdager lenger, fordi alle vet at vi kommer med.. ingenting. Julaften må avlyses. Tøybleier.. Dreads når balsamen er tom. Ingen Ikea tur å glede seg til. Gleden av å ønske seg noe, og gleden av å få det. Ikke minst gleden ved å gi. Goodbye good life liksom. Og for å være litt seriøs.. En stoppshop i stort omfang, vil ha hverfall en negativ side ved seg. Jo mindre folk kjøper, jo lavere priser.. noe som igjen vil gå ut over de som produserer plaggene. Det er jo ikke positivt mht. blant annet barnearbeid..

Vel.. disse tankene mine overbeviste meg ikke helt.. så jeg bestemte meg for å google fenomenet. Da kom denne siden opp!

Om jeg mente TOPSHOP når jeg skrev Stopshop? Hvor er logikken i det Mr.Smartass Googlesen?? Eller skjebnen..

Nei.. det var jo ikke det jeg mente akkurat, men siden du spør.. Ehhh.. øhhh… Nei det er jo for så vidt lenge siden jeg var en tur innom Topshop og kikket.. På den andre skulderen hviskes det, at det var jo nettopp dette jeg ikke skulle. I ET HELT ÅR. Og det var da denne siden kom opp:

<3

Og det gikk det opp for meg.. jeg ville ikke holde ut en uke engang. Og i ren misbrukers ånd.. falt jeg for fristelsen. På et øyeblikk hadde jeg glemt alt om miljø, misbruk og materialisme.

Jeg er en shopaholic, og stolt av det!

 

 

EN IKKE SÅ BLOGGBAR DAG

by

Som enhver blogger, med respekt for seg selv, sto jeg i speilet med telefonen og tok bilde av meg selv. For det begynte veldig bloggbart, med #for #en #deilig #morgen på Instagram.

#klar #for #utdrikningslag #juhuuuujabbadabbaduuuutjooheihurramegrundtjippiiiiii

Og dagens outfit:

Lue FWSS, Jakke DENHAM, Bukse BIKBOK, Sko NIKE Hånd MALPLASSERT Baby IBAKGRUNN

og et forestående utdrikningslag som skulle utgjøre hovedoverskriften på dagens innlegg. Med superlativer foran. Og det skulle være crazie bilder og historier fra morgen til kveld.

Alle elementer for å skryte av hvor fantastisk dagen hadde vært, og livet generelt er, var på plass.

For å ikke snakke om hvordan mor gledet seg til å komme ut blant folk, etter å ha hatt utelukkende sosial omgang med barnehagebasselusker og virus den siste tiden. Lite stimulerende.

Lillesøster måtte bli med, men hun skulle sove stort sett hele tiden. Til en forandring.

Det skal sies at jeg våkna, med skallebank av en annen verden. Lurer litt på om legen kan ha stilt feil diagnose jeg altså.. For den Rhinoxen… ubrukelig. Det er muligens noe mer alvorlig tenker jeg da, så sjansen er stor for at jeg må ta meg en tur til legen igjen. Trøste og bære.

At det regnet, det skulle jeg utelate selvfølgelig. Også at vi var altfor forsinket. Lillesøster skrek, storesøster ville ikke, mannen.. ja han var faktisk ganske medgjørlig. Syns det var godt for mor da vettu, at hu skulle få komme seg ut litt. Leve litt.

Sånn skulle det ikke gå. Mens de andre red på okser, lo og hadde det forferdelig gøy.. betraktet vi utdrikningslaget og dets bride2be, på god avstand for å ikke forstyrre moroa.

Her sover snuppa, og jeg har «me-time». I 5 minutt!

Skriking, grining, byssing og bæring. ALT for å roe. En unge som ikke kan roes.

Vi matte kaste inn håndkle. Så sliten kan jeg ikke huske å ha vært siden Cooper-testen på videregående. Finnes den enda btw? Og nok en gang kunne jeg konstantere at.. det å ha kidden med overalt, og å ikke gi avkall på selvstendighet og sosialisering , det er en illusjon man lager seg før man sitter der med realiteten i fanget.

Og sånn gikk no dagan.

Lillesøster liker seg best hjemme, med støvsugeren på. Og det gjør hu mor også. For now.

KORT OG GODT

by

Så sitter jeg her da, jeg og bihulebetennelsen. Og skal sende ut takkekort jeg har lagd i forbindelse med barselgavene til lillesøsters fødsel.

kort.

Og det slår meg.. at livet mitt etter at jeg fikk barn, dreier seg om nettopp det.. kort!

Takkekort til lillesøsters fødsel, invitasjonskort til storesøsters bursdag, julekort, barnevelsignelses invitasjonskort.. og påfølgende takkekort.

Så er det jo alle kortene man får selv til disse små også da, som skal sorters i diverse bunker og roteskuffer . Før de skal videre i.. forhåpentligvis snart, et slags system.

Og sånn kommer de til å gå åra.. og jo flere kids i huset, jo flere kort det blir. Hele tiden.

Kjenner jeg blir svett her, man kan jo få bihulebetennelse av mindre..

Jeg kommer rett og slett til kort ;-)

LEGEBESØK AND SUCH

by

To uker, og tre legebesøk, med syke unger senere.. En syk megselv. Jeg skal ikke påstå at det er verre enn å føde.. men bihulebetennelse er virkelig noe man unner sine verste fiender! Fjerde legebesøket var i går, litt flaut var det jooo… For det som er da, for å være heeeelt ærlig med dere. Når jeg var gravid,

Gravid og bekymret (hypokonder)

oppdaget jeg en morgen, en klump.. og ja, jeg springer jo til legen, selvfølgelig. Denne klumpen befant seg intet ringere sted, enn i selveste lysken. Ja ikke sant! Heldigvis har noen avbestilt en time, og jeg løper ned. Livredd som jeg er , legger jeg meg ned og ber han undersøke. Han blir litt stressa, for han er en litt eldre kar, og gjør absolutt IKKE g.u. Da er det som regel henvisning i hånda før man har fullført setningen om hva som er/kan være problemet der down under. Men jeg er jo som sagt sikker på at dette er noe kjempealvorlig, og han har intet valg stakkar mann. Han tar på seg hanskene. Alt er klart for at jeg skal få den grusomme diagnosen. ”Der på venstre side!”sier jeg. Kremting, pause.. laaaang pause… Et dårlig tegn tenker jeg.

Så kommer dommen: ”Det er ingenting der”. ”Hva???? Få se! Øhh.. vent litt”!! Jeg reiser meg opp, prøver å bøye meg ned for å se hva som kan ha skjedd der under magen.

Og han har rett, det er INGENTING der, ikke så mye som en liten antydning til en liten kvise engang.

HVOR ER HULLET I GULVET NÅR MAN TRENGER DET?

”Hehe, jamen da.. hehe.. den var der altså.. Hehe.. jamen takk skal du ha allikevel da!???” Takk skal du ha???? Oh man, er det mulig å la legen sin få litt fred, og å ikke være så hypokonder alltid? Nei vel.

 

Kanskje greit å avklare at legen min ser IKKE sånn ut. (Denne legen har jeg forresten møtt, det skal jeg fortelle om en annen gang)

Så da skjønner du, at utifra den bakgrunnshistorien, at det ikke er så veldig kult å dra dit.. Igjen. ”Hehe, hei-hei, så var det meg igjen da” sier jeg med et stort smil, og prøver å høres artikulert og høyst oppegående ut. Og han er alltid like høflig, ikke et smil, ikke en mine. ”Ja, hei, sett deg ned”, mens han henviser til den svarte skinnstolen som rompa mi har vært plantet i så mange ganger før. Og bak den minen vet jeg at det skjuler seg en stakkars redd lege som er redd for at jeg skal stelle istand en pinlig situasjon.

”Jeg tror jeg har fått bihulebetennelse”.. En del symptomer og blablabla senere! ”Bruk Rhinox nesespray, du får den på apoteket uten resept!” ”Hehe, ja”.. Jeg har nok en gang benyttet meg av en annens avbestilte time, for å få høre av legen at jeg skal bli frisk av.. NESESPRAY!?

Da jeg går, spør jeg sekretæren om jeg skal betale, eller om de sender giro. ”Vent litt!” Jeg hører hun snakke med legen.. ”Nei, du skal ikke betale noe!” Neivel..  Altså, jeg betaler aldri hos han legen.. Kan jeg bare FÅ LOV TIL Å BETALE DAAAA sånn at jeg føler at jeg er der for en grunn????!!!! For jeg er virkelig syk denne gangen.

 

Et bilde sier mer enn tusen ord.

KAOS I KULISSENE

by

Yey så var jeg begynt å jobbe igjen!

Bildet er fra en tidligere jobb.

Om det gikk bra? ..eehh slettes ikke.  Lillesøster på 3mnd, skulle ha barnevakt for første gang. Og barnevakten forsikret meg om, en zillion ganger, om at ”det går såååå bra!!!” Barnevakten som for øvrig er min lillesøster på 20

En «erfaren» barnevakt!?

, fikk meg til å gå dagen i møte med friskt mot. Gleden av å komme ”ut” (for når man føler at man har en baby på puppen hele dagen, er det å sosialisere seg og å ha ”alenetid” ikke overvurdert), overskygget bekymringene mine der noen minutter.

Jeg hadde likevel forberedt meg som om det var en liten sjanse for at 3.verdenskrig kunne komme til å bryte ut de timene jeg var borte. Ikke les nå om du er overfølsom mot sensitive detaljer.. Men den Avent-pumpa fikk virkelig kjørt seg. Haha. Jeg pumpa, og burde hatt medalje for innsatsen. Jeg gikk til og med til anskaffelse av denne fancy duppeditten av en flaske.

«Så enkel at selv metrofile menn i rosa dress kan bruke den»

 

”Så putter man patronen oppi her, og rister, og vips, etter 4minutter, har man perfekt temperert melk”. Det de IKKE hadde tatt høyde for, disse overbevisende dusteselgerne, som garantert ikke har barn og erfaring selv, var at.. Om man panikkerer fordi ungen skriker innvollene av seg.. kan komme i skade for å dra ut hele den greia som patronen skal sitte fast i!!!!! Og all den verdifulle næringen fosser på bakken, til glede for en eller annens golden retriever!!!! UUUÆÆÆÆÆ!!!!

Barnevakten ringer, ungen skriker i bakgrunn. Barnevakten forsvinner fra røret.. Jeg bare: ”Hallo, hallo…hallo…”. Hun bare: Ingenting.. Ungen skriker.. Jeg kjenner stresshormonene mine stige til et uakseptabelt nivå. Jeg ringer opp igjen, hun tar ikke telefonen.. Hva gjør man da, når man står med 15 reklamefolk og kunder og allslags viktigperer.. som ikke har forståelse for noe annet enn at jeg skal ta bilder som kan selge briller til en sunnmøring. Som ikke trenger briller. Jeg får nå tatt de bildene da, selv vet jeg ikke hvordan. Jeg var ikke mentalt tilstede. Og det var IKKE pga. alt som florerte backstage. ”It´s a wrap alle sammen!»Og før de har fått sagt det, er jeg ute av døra. Hun tar ikke telefonen, springer rundt på Grønland, ser nok ut som en som kan ha rømt fra psykriatiske. Gråtkvalt, har en avantgarde hårkreasjon, og med sminke herfra til månen. Hun tar telefonen! Og sier med en heeelt bekymringsløs stemme: ”Hu sove hu”.

(Om jeg ikke ser aldeles skrekkslagen ut på bildene.. skal dere få se når de blir publisert)