The show must go on!

«So girls, can you please stand in a line!  Mer kommanderte, enn spurte, det franske «panelet» foran oss på fem. De hadde nettopp vurdert oss jentene opp og ned og i mente. Var catwalken god nok? Var catwalken god nok i en kjole som var så stram, og med et så langt slep, at den i prinsippet var klin umulig å bevege seg noe som helst sted i!? Var den god nok med 20 cm med hæler på i tillegg? Var vi lange nok? Pene nok? Tynne nok?

«Sara, you can go home! Thank you for coming! Elisabeth.. thank you for coming! Hanne.. bye-bye! The rest of you are booked for the show!» applauderte franskmennene foran oss.

«Har du vært på mange sånne du?» spurte hun meg litt nervøst.

«Hva da?»

«Sånne.. castings!?»

«Eh.. jo, ja.. jeg har vært på et par ja» sa jeg, smilte, og prøvde å lette litt på jentas nerver som lå klistret utenpå kroppen.

«Åh! Dette er min første skjønner du.. Jeg er 15!»

15? FEMTEN!??? Jeg begynte dette sirkuset FØR hun var født!! Jeg kunne vært moren hennes!! Hva gjorde dette barnet her??!

Hun så hvordan jentene ble sendt hjem en etter en fordi de ikke var «gode nok». De ble veid, og funnet for lette (tunge) Ikke rart hun var nervøs.. Jeg har tusenvis av «jobbsøknader» bak meg som ble stemplet med.. For store hofter, for små pupper, for blondt hår, for mørkt hår, for lang, for lav, for klassisk, for edgy, for ditt og for datt. Men jeg er ikke 15 lenger, så det preller av. Eller man lærer seg hvertfall (etterhvert) å ikke ta det personlig. Hvis ikke kunne man jo aldri gjort denne jobben. Jeg har med egne øyne sett Armani sende jenter på dør, mens han har kalt dem «cow» og det ene med det andre. Det svir litt, men så bøster man det av og går videre.. til neste casting. Til neste potensielle drømmejobb. Håpet er der alltid, som en slags evigvarende frisk gulerot. Man sitter og venter på casting med 100 andre håpefulle. Kanskje jeg er akkurat den de ser etter her.. Kanskje denne jobben er billetten min til Vogue, og Chanel-kampanjen!!

Heldigvis ble ikke «søknaden» til denne 15 år gamle jenta stemplet med «cow» eller «too big hips». Hennes første møte med den internasjonale motebransjen gav henne smaken på mer..

Etter castingen var det tre dager med forarbeide, koregrafi, generalprøver, fittinger, make-up og hår forberedelser..

«Stin! Dø shoes are too big ju say? No problem!» Gaffa, superlim og puter skulle sørge for at jeg ikke tryna i kjolen som hadde en prislapp på.. 400.000!!!

IMG_5606

Her limes skoa fast til føttene mine. Farvel hud på hælene!

Koste hva det koste vil.. the show must go on!

Jeg har jobbet for Jean Luc før (Jean Luc Minetti er direktør av Alexandre de Paris. Og for spesielt interesserte.. hans team fra Alexandre de Paris er historien bak Haute Couture hår.. helt tilbake fra 50-tallet da de startet med Christian Dior) Den første gangen var her i Norge for ti år siden, og i Paris etter det! Jean Luc en magiker med hår, og en legende i bransjen. Han er verdenskjent for sine underverker. Men da det gikk opp for meg hvem han var, og at jeg hadde jobbet med ham før.. husket jeg også hvilken effekt disse hårkreasjonene kunne ha på modellene. Eller hodene til modellene. I Paris slukte jeg Paracet som drops. Hår-oppsetningene blir jo gjort i forkant (ofte tidlig om morgenen selv om showet er på kvelden), og det er gjerne stramt, tungt og med hårnåler som trykker irriterende inni hjernebarken. Det samme når han var i Norge, jentene måtte få retouch på makeup konstant, fordi tårer av smerte rant ustoppelig. Men the show must go on!

Når jeg fortalte Jean Luc at jeg hadde jobbet med han før, hevdet han at han hadde vært sikker på at han hadde kjent ansiktet mitt igjen. Han trykket hånden min galant og lenge, og det var «sooo good to see you again». Og så ble vi bestisser. Kind of. Og heldigvis for det! Jeg ble nemlig tildelt en slags hovedrolle i showet. Jeg skulle være intet mindre enn..  «The white swan!!»

IMG_5643

The white, and the black swan.. nydelige ballettdanser Mirjam Dorthea!

Dette var jo selvfølgelig så stas for gamlemor, at hun besvimte nesten. Den andre fordelen med dette, var at han skulle gjøre håret mitt på scenen! Så da slapp jeg å gå rundt hele dagen med en syk hodepine. Paraceten i veska fikk ligge urørt!!

jeanluc

Og så til poenget! Til tross for at man hele tiden får høre at man ikke er god nok, har såre føtter og får intens hodeverk.. At man ofte blir behandlet mer som en ting enn et menneske.. At motebransjen kan være så brutal og alt annet enn glamorøs. Når man kommer ut på scenen der.. kommer kicket. Musikken hjelper hoftene i gang, lyset skinner på resultatet av en tre dager lang forberedelse. Kjolen verdt en bil, svaier. Adrenalinet pumper rundt i årene. Applausen er stående. Da! Da, er ALT glemt!

aleksandre

Og det beste av alt med jobben, er at man møter så mange fantastiske mennesker, bekjentskaper og venner langs veien!! Og nettopp derfor klarer jeg ikke å pensjonere meg.. Derfor tenker jeg at..

PicMonkey Collage

The show must go on!!

Italiensk sommerbrunsj med motebloggerne

Altså, det er jo ingen hemmelighet at jeg prøver meg som moteblogger i ny og ned (med mer eller mindre heldig resultat) Jeg legger heller ikke skjul på at det faktisk er for å prøve og innynde meg hos dem/ha en fot i hver leir/smiske and so on. Grunnen? De har det så himla gøy! Det er alltid hyggelige sammenkomster involvert! Som da VIXEN inviterte til italiensk sommerbrunsj! Mammabloggere.. step up your game! Se hva motebloggerne spiser til lunsj for eksempel.. Italiensk antipasto:

IMG_9181

De kulturaliserer seg. Her nytes tonene fra «Summertime» av en eminent operasanger!

IMG_9174

De får med seg goodiebags som er så tunge at invitasjonene burde komt med en advarsel!

IMG_9336

Omgir seg med lekre blomster overalt!

IMG_5409

De.. hopper til og med i senger..

IMG_9353

Men tror du ikke jeg møtte en annen mamma der da!! Og hun var så kul, hyggelig.. og høy, at jeg så mitt snitt til å lokke denne dama med i «Høye bloggere-klubben!!» (Sammen med de andre 180 centimeter lange bloggerne PiasverdenCasakaos og Artigforkidsa) Hun var lett å lokke! Hun lurte på om klubbmøte foregikk i en egen trehytte, eller om vi sto i en sirkel hvor de andre ikke nådde opp. Det siste kunne jeg fortelle. Jeg trenger kanskje ikke påpeke hvem hun er på dette bildet.. (De to andre snuppene.. Lydia og min kjære søster)

IMG_9228

Her ser du hvordan jeg koser jeg meg gløgg ihjel, sammen med Christina the Fab fra Chili Publications!

vixen

Er det rart jeg vurderer OOTD´s og konvertering til denne leiren? Eller.. hva sier dere mammabloggere/lesere.. på tide å.. sosialisere, spise antipasto, kulturalisere, hoppe i senger, og få med hjem tunge goodiebags på.. egne mammablogg eventsss??! (Er det noen som faktisk trenger slike avbrekk så er det jo nettopp vi mammaer! Duh!) ;)

Takk for en fantastisk hyggelig brunsj VIXEN!! Had a blast!

(Foto: Kristoffer Myhre)

11 bilder sier mer enn elleve tusen ord

Da ferien startet tok både cella og skrivekløen ferie også! Men nå er vi hjemme igjen, og etter pinsen tenker jeg det er på tide å aktivere både den ene og det andre! Til tross for forsvinningen, et par sykdomstilfeller og travle dager med to små, så var det en deilig ferie. Her fortalt gjennom elleve bilder:

IMG_5281

IMG_5275

IMG_5049

IMG_5397

IMG_5261

IMG_5315

IMG_5339

IMG_5291

IMG_5398

IMG_5288

IMG_5287

Ha en aldeles nydelig dag! Make some good memories <3

Marerittet

Sola sto høyt på himmelen, det var entusiastiske badehyl og bare glede å ane rundt poolen på Sunwings resort i går ettermiddag.

Men den idyllen brast så brutalt som den bare kunne, på et tiendedels sekund!

Jeg satt på solsenga og pratet med noen venner, da Jack og Storesøster gikk for å finne is. Lillesøster trasket etter. Etter et par minutter var de tilbake. «Hvor er Lillesøster?» spurte jeg. Jeg hadde jo akkurat sett henne der hun sto like ved siden av dem, og antok med stor selvfølge at han så henne han også.. «Hun er ikke med meg…»

Hva??! Jeg spurtet bort dit jeg så henne sist, lette og ropte. Ingen Lillesøster. Sprang rundt i området, men hun var ikke noe sted. Hun var borte.

Panikken grep meg, og så til de grader. Jeg ble hysterisk. Tenkte verste tenkelige scenarioer. Reisefølget vårt og alle rundt oss begynte å lete, de banket på dører og sprang ned til stranden. Alle var utrolig hjelpsomme. «Hvordan ser hun ut?» «Hva har hun på seg?» «Hvor gammel er hun?» Jeg klarte knapt å svare, jeg var i den situasjonen jeg håpet at jeg ALDRI ville komme i…. Den følelsen jeg hadde, den desperasjonen.. var så vond at jeg vurderte å slå hodet i en vegg for å slippe å være tilstede i situasjonen. Men jeg måtte jo lete. Måtte prøve å holde hodet kaldt.

«Hun er ikke i bassengene» ropte ukjente, mens de løp rundt de også.

Det kom en pappa bort til meg, som hadde opplevd det samme med deres datter. «Sjekk lekeplassene, og lekebutikken!» Aldri i livet om hun ville ha kommet seg så langt tenkte jeg, og stedet er jo fullt av store trapper som hun ville hatt problemer med å manøvrere! Jeg løp opp til lekebutikken, ingen snart toåring, med rosa kjole der.. Jeg hyperventilerte, for nå hadde det gått kanskje et kvarter. Og med alle involvert, og at ingen kunne finne henne.. Jeg døde på innsiden.

«Vi finner henne, vi finner henne, slapp av!!» Beroligende, snille ord, men de hjalp ingenting.

Jeg løp rundt meg selv og skrek navnet hennes. Mens jeg hadde i bakhodet hva denne pappaen sa til meg, sprang jeg videre opp til restauranten. Helt bak i restauranten, ute på balkongen (hvor det er en liten lekeplass), kunne jeg skimte.. en rosa kjole…….

..som lekte! Og ante fred og ingen fare.

Hjertet mitt begynte å slå igjen.

IMG_5107

Ti uredde og eventyrlystne tottelotter tilbake hos mamma og pappa  <3

Så hva lærte vi av dette kortvarige marerittet?

-ALDRI se bort et sekund så lenge vi ikke har barna i hånda.

-Kle på ungene noe annet enn rosa i Syden, alle har rosa kjole på.. (Spør de som leita ;) ) Neon er fint!

-Navnebånd er et must!

-Ikke undervurdere en eventyrlysten snart toårings evne til å komme seg langt av sted, opp trapper og inn dører, på veldig kort tid!

-Folk er utrolig snille og behjelpelige i en krisesituasjon! Tusen hjertelig takk til alle som måtte lese dette som hjalp til!!

-Alle andre små og store problemer blir bagateller, det viktigste er at begge ungene er trygge her med oss!

Har du opplevd noe lignende? Det håper jeg virkelig ikke at du har, eller noensinne kommer til å gjøre.. For det er det verste jeg har opplevd!

IMG_4993

Trygg i pappas hånd

Tidenes blondeste øyeblikk

Jeg er altså så stressa nå, og for å stresse ned setter jeg meg ned her med deg. Rett og slett!

Du skjønner, om et par timer sitter vi på flyet til Kreta, og pakking er ikke min greie. Jeg har brukt HELE dagen, og jeg er enda ikke ferdig!!? SELV om jeg føler jeg har vært utrolig effektiv. Men det jeg skulle dele med deg da, ja forutenom at vi skal på ferie..

For en måned siden bestilte jeg reisetrille fra Babyshop, og når de sier at den har på lager.. så regner jeg jo ikke med at det skal ta dem EN MÅNED å få henta den vogna på lageret og sendt den til min adresse. I den samme byen!?

Da jeg ringte dem forrige uke var det ikke beklagelig på noen som helst måte, for flere kunne vært der inne å bestilt samtidig som meg nemlig!?

Jaja. Jeg hadde bestilt levering på døra for å slippe noe pes. Men i går fikk jeg SMS om at jeg kunne hente den på postkontoret! Jeg var jo sur for at jeg måtte hente den selv, men hello.. den kom hvertfall i grevens tid! 2 dager før avreise!!

Jeg gjorde et par ærend på veien, mat og XXL. Tenkte jo ikke at det kom til å bli noe problem.. «liten, nett og lett reisetrille» var jo det jeg hadde bestilt. Trodde jeg.

Dama på postkontoret på Majorstua så på meg og posene, og bare.. «Ehh den er ganske stor altså..» Og jeg bare.. «Ja da blir det dagens trening det da vettuuu!» Men så så jeg den..

IMG_5229

Du syns kanskje ikke den er så hjumånguss du, men se den i forhold til hva jeg trodde «liten, nett og lett» betydde da!!!

IMG_5231

Batteriet på mobilen min var dødt, og jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bære den hjem, sammen med alle bæreposene!! Etter hundre pitstop og hundre varianter med bæring, nærmet jeg meg endelig hjem.. Da kom det en mystisk mann gående, vi var alene i gata.. Han krysset veien, og kom i mot meg!! Irrasjonelle tanker fløy gjennom hodet mitt (ja for hjernen fungerer joo.. På et helt feil vis. Tydligvis.) Hvor easy piecy ville jeg ha vært å robbet der jeg slet meg ned gata. Nedlasset med poser, Mulberry-veske, og en pakke større enn meg selv! Mannen.. passerte meg! Det var søppelkassen min han var interessert i, ikke meg!! Adrenalinet hjalp meg den siste biten, men jeg var helt utslitt. Musklene verket, jeg klarte ikke fiske opp nøklene i veska engang, Mannen var fremdeles mer interessert i søppelet mitt, enn i meg.

Da jeg kom inn, ringte Line meg.. det var såvidt jeg klarte å løfte telefonen opp til øret. Jeg fortalte henne historien om vogna. Og hun bare..

«Jamen hvorfor trillet du den ikke hjem da???!»

……..

Det var det blondeste øyeblikket jeg har hatt i mitt liv. Hvorfor tenkte jeg ikke på det?????? Hadde alle jeg passerte tenkt det samme? Du tenkte det kanskje du også!? Hvilket gjør at jeg føler meg ENDA dummere! Jeg risikerte liv, rygg og helse, for.. gjeves.

DSC04513

Jeg hadde ingen unnskyldning for å være så latterlig dum.. Som her.. (lystgass)

Jaja, alle kan jo ikke være Mensa-medlemmer heller.

Kvelden kom, og lillesnupp skulle bygge hus!!

IMG_5037

Oppå sofaen, på det teppet hun skulle bruke.. lå Maccie.. Mitt lille sølvfargede liv, med retina-skjerm. Jeg kom inn i stua, og skulle gjennomgå sakslista til FAU-møte senere samme kveld. Tok opp Macen fra gulvet, og.. ingenting. NOFFING! Bare en knust skjerm.

I det øyeblikket, gikk jeg inn i dyp depresjon.

10 tusenlapper skulle Elkjøp ha for å reparere livet mitt!!!! Dagen var fullkommen! Bicepsene mine skrek etter hjelp, og hjernecellen etter logisk tenkning. Ikke kunne jeg bearbeide dette traume på bloggen heller!!!!

Ja, også gruer jeg med ikke til flyturen i morgen heller.. så livet mitt er ganske nedstemt akkurat nå..

Men i morgen..

HERMINO1121_2_30

Og da, når jeg ser Jack i Speedo.. vil alt være glemt!

So long kjære alle sammen!

Er det bare jeg som ville ha bært den pakken hjem, uten å tenke på at jeg kunne slå opp den vogna.. ta alle de andre posene oppi, og vandre lykkelig hjemover? Er det bare jeg som har unger som ødelegger Macen når de skal bygge hus i stua? Er det bare jeg som skal på ferie til Kreta, når det skal være varmere.. hjemme????!!!

Skjermbilde 2014-05-21 kl. 22.24.20

 

Hvordan gikk det den søttende?

Så hvordan gikk det egentlig, på søttende mai?! Var det full krise, og skulende blikk fra Fru. Heisenberg i tredje etasje grunnet skrukker på skjorten? Var sølvet bronsefarget, eller ble det blankt som fy, på den O´store dagen, Norges 200 års dag!?

Slik ble enden på visa, seendes ut:

IMG_5078

bunad

IMG_5056

IMG_5068

IMG_5194

IMG_5057

IMG_5177

IMG_5091

IMG_5145

Altså, en helt typisk 17. mai! ;) Bare.. enda litt bedre!

Håper du hadde en søttende, som sto til forventningene dine du også! :D

17.mai er ikke for amatører

«Det er veldig enkelt! Du sprayer den våt, og legger den i fryseboksen over natten! Så blir den myyye enklere å stryke!»

Dette var mamma, da hun prøvde å få meg til å se litt lysere på den rukkete bunadskjorte situasjonen.. Haha hvem trodde hun at hun snakket til? En datter med evner? Veldig enkelt?? Alt jeg hørte var.. arbeid! MYE arbeid. Og høyst sannsynlig.. umulig arbeid.

17.mai generelt er arbeid, og for meg som ikke er en rutinert person/mamma på området, innebærer forberedelsene av dagen en haug med stressfaktorer.

1. Skjorten, strykejernet og sølvet

Nå har det seg sånn at jeg ikke har brukt bunaden min.. tja, siden jeg kunne reise hjem til Karmøy å feire. Der var 17.mai helt ukomplisert nemlig. Farmor strøk skjorten. Pappa satte på meg sølvet! Noen må ha pusset det også, for det gjorde hvertfall ikke jeg.

Hvordan har jeg nå havnet i denne uheldige situasjonen (17.mai amatør) i en alder av.. 30ish? (De fleste blir jo 17.mai proffer i 20 åra eller no, kanskje før?) Fordi. Jeg har enten vært gravid eller ammet, siden jeg giftet meg. Eller så har jeg hatt en annen god unnskyldning for å unngå å vise hvor inkompetent jeg er når det kommer til 17. mai og nasjonaldrakten.

preggis

Men nå har jeg ingen unnskyldning! Og jeg er redd jeg kommer til å bli totalt latterliggjort av alle mammaer som har gnikket og gnuet på sølvet sitt hver kveld de siste ukene. Lagt skjorta i frysen et par dager bare for å være sikker, og viet rukkene på skjorten en oppmerksomhet som far i hus bare kan drømme om!

17 mai

2. Barnas bunader

Lillesøster har fått strikket bunad i gave (ja, det er ikke den på bildet altså),  og da jeg i går innså at det hastet med å skaffe bunad til 3 åringen… så satte jeg nesen mot butikken! De hadde ikke noe bunad mellom 92 og 110?! 98 og 104 kunne vi nok levd godt med.. men jeg hadde jo ikke noe alternativ, 110 it was! 92 hadde nok vært et bedre valg…

IMG_4902 - versjon 2

Her var det bare en ting å gjøre.. Sende SMS til svigermor: «S.O.S!»

«Kan man ha rød strømpebukse til» spurte jeg ekspedisjonsdama. Vet ikke om hun svarte ja for å selge eller ikke, men det var jo ikke noe «3-4 år» igjen i hvitt. Hallo! Har alle 3-4 åringer i Oslo for tiden??! «Og denne lua, øhm.. går den til bunaden syns du?…» «Og en ting til du..» sa ekspedisjonsdama til sin håpløse kunde.. «Skjorta skal være litt sånn puffy, så ikke tro at den er for stor om den er litt.. stor» Jamen seriøst ekspidisjonsdama.. det skal vel ikke se ut som om at datteren min på TRE.. har MIN bunadskjorte på, skal det!!??»

3. Annet

Et tredje stressmoment, er alt det andre som følger med. Barnas lugg skal klippes, og de skal skrubbes til små skinnende diamanter. Selv burde jeg, om ikke mindre, fjerne gammel neglelakk og børste ut flokene. Helst skulle jeg vel bakt en kake og to til den O´store 17.mai lunsjen i morgen også. Og så var det dressen til Jack.. må vel strykes den også.. (håper bare den er ren..) Mest av alt går jeg og tenker på sydenturen neste uke, og alt jeg må ha i boks til den. Ja, og så er ikke lillesøster helt frisk enda heller.. Hvorfor skal 17.mai komme så sinnsykt ubeleilig da? Og så overraskende på? (for oss som liker å gjøre ting i siste liten)

Men helt alvorlig talt dere, man kan jo få magesår av mindre enn 17.mai forberedelser!! Og hvorfor i alle dager sitter jeg her og blogger?? (Trolig fordi mamma og pappa sitter på flyet nå, for å forhindre et magesår! ;) )

Anser du deg selv som 17.mai proff? Ser du ned på oss amatører (og vårt bronse-fargede sølv) når du passerer oss i morgen? Er det bare jeg som er stressa?

Men altså, dagen kommer jo uansett. Og den kommer til å bli fin, selv om vi ikke har alt på 100 % stell! Ha en superduperhappychappy 17.mai alle sammen! Proffer som amatører! Hipp hurra for Norge! Og peace!

17mai

Så mye elsker jeg 17.mai! (Når jeg slipper å gjøre noe!)

Vinn undertøy fra Fifty Shades of Grey by/ KappAhl

Konkurransen er avsluttet

IMG_49641

Kan du putte deg selv i en av disse kategoriene?

Du er en som..

– Planlegger bryllup?
– Nettopp har avlyst et bryllup?
– Er gift?
– Er single?
– Er i et komplisert forhold på facebook?
– Er mamma?
– Ikke mamma?
– Er fra Østerrike, og vant MGP i går?
– Du er ikke fra Østerrike, og vant ikke MGP i går?

Ja da er det ingen tvil om at du er på rett sted! For om du faller inn under en av disse kategoriene, er det stor sannsynlighet for at du bruker undertøy! Og man har jo alltid bruk for noe nytt!? Ja, spesielt lekkert nytt! Hva er vel mer flaks da, enn at jeg (i samarbeid med KappAhl) gir bort et vakkert sett fra KappAhls nye Wedding Collection fra Fifty Shades of Grey!

Jeg har jo vært så heldig at jeg har fått testet noe av kolleksjonen selv..

PicMonkey Collage

Og jeg kan love deg, at du har lyst å spankulere rundt i et av disse plaggene i klassisk hvitt og lyseblått med spennende detaljer!

Du trenger bare å fortelle meg.. hvorfor deg? ;)

Vinneren trekkes om to dager, og kunngjøres på min facebookside!

IMG_4954

 //Innlegget er sponset

Seriøst! Jamen seriøst!

hoppe

Det er spørsmålet som mange stiller seg i disse dager. Denne festlige farsotten har jo blitt dømt nedenom og hjem av media, og andre pyser. Denne reportasjen i Aftenposten, hevder at man faktisk «Hopper i havet» fordi da kan man snikskryte av seg selv. Enten av hvor bra man ser ut, eller hvor kreativ man er. Altså, planen var. Å faktisk se bittelitt bra ut, da jeg først skulle blotte meg på sosiale medier. Så jeg ba filmteamet mitt ta meg til en strand hvor jeg kunne løpe uti, deretter skulle jeg legge på et dust filter og litt Baywatch-musikk i bakgrunnen før publisering. Planen ble endret, da sjåføren vår.. kjørte feil (noe han har en lei tendens til).

De fant et drikkevann som de mente var passende! Og jeg lover, det drikkevannet må ha inneholdt isbiter. Men jeg er ikke dum som tok en sånn livsfarlig risk, slik som VG mener.. jeg tok nemlig med meg en doktor! Mhm. Ikke hvilken som helst lege heller, Doc Didriksen herself! Kun den beste er god nok når man skal risikere liv og helse, bare for å ikke fremstå som noen pyse. Nå har det seg slik at dette er den samme legen som i utgangspunktet ville meg så vondt.. Så jeg tenkte det passet fint at hun fikk være tilstede, å faktisk se, hvilket uføre hun hadde satt meg i! Og jeg hadde INGEN planer om å spandere sushi og pepsi max på henne i nærmeste fremtid, og det.. ETTER at hun hadde fått meg til å se ut som en kylling for jeg ikke hoppet?? Men vet dere hva hun gjorde? Hun lo. Og lo og lo. Riktig godtet seg. Alle lo, også Jack the cameraman?! Helt til han ble utfordret.. selv! Payback dear.. ;-P

Jeg kaller filmene for: «Seriøst» og «Jamen Seriøst» Du vil skjønne hvorfor!

http://youtu.be/n8HuW_KnSoo

http://youtu.be/REImgGsMDBM

Som du så, så fikk det kalde vannet meg til å miste ordforrådet. Kjempeflaut! Seriøst!

Så kjære Aftenposten! Ikke bare fremstiller jeg meg selv som stokk dum, med ett eneste ord i vokabularet mitt? Og det er jo heller ikke til å stikke under en stol at dette er så langt man kommer fra Baywatch som overhodet mulig! Etthundreogåtticentimeter med blåhvite froskebein. Ansiktet gjør Munchs Skrikemann/dame til en Frøken Norge kandidat! Snikskryte dere liksom. Jeg gjorde dette, for å vise at jeg ikke er en pyse tenk! Og jeg har jammenmeg ikke hatt det så gøy på så lenge jeg kan huske heller! Så take that!

(Jeg vil samtidig benytte anledningen til å beklage den lille bismaken i drikkevannet til innbyggerne i Oppegård og Ås.. Det skal aldri gjenta seg, det kan jeg virkelig love dere!)

Har du hoppet? Gikk du for Baywatch-varianten, eller gjorde du som meg.. gjorde bare alt for å OVERLEVE? Mister du ordforrådet når du er kald/redd? Syns du det er en skryte-trend, eller tror du folk faktisk kan gjøre dette for å ha det… tja, gøy??

Tilbring en dag med Diaperdivadaddy og hans datter

(Gjesteinnlegg av Jack)

What you now is about to see, happens sunday between 0900 am – 1600 am bla bla bla.

Lillesøster er syk for tiden, og i dag kom diagnosen, og det var ikke omgangssyke slik legen først antok. (Stine mente at, det hadde jo det sterke morsinstinktet hennes fortalt for flere dager siden. Jada-jada.) Så da tilbrakte jeg søndagen alene med storesøster.

Etter at Stine så bilder fra dagen vår, ble jeg utfordret til å lage et blogginnlegg om dagen med min fantastiske datter. Da jeg ikke sier nei til en utfordring, ser du resultatet her:

Det viktigste for å få en god start på dagen, er frokosten. Den startet med en kulinarisk opplevelse, kalt «baconpannekakon». Denne proteinbomben, holder kroppen i gang langt utover dagen.

PicMonkey Collage

Neste skritt var å komme seg ut i finværet. Da storesøster er sin mor lik, tok dette bortimot 20-40 min, da OOTD måtte matche, og to forskjellige vesker måtte pakkes med diverse accesoires og kosedyr. Jeg hentet sykkelen hennes, og vi satte kursen mot Frognerparken. Her hadde vi nemlig et viktig ærend som hadde høyeste prioritering, nemlig innkjøp av en prinsesse ballong. Grunnen til at det, var at Stine i et øyeblikk av utslitthet etter en lang 1. mai dag, klarte å glippe den forrige slik at den for rett til himmels. Nå skulle endelig denne tragedien korrigeres, slik at livet vårt kunne fortsette.

Forutsigbar som han er i sin enkelhet, stod ballongmannen på samme sted som alltid, overraskende og ganske sikkert til evig irritasjon for enhver forelder, rett ved siden av lekeplassen ved hovedinngangen. Han må nok stå der, og ikke inne på selve lekeplassen, da lekeplassen er klovnens territorium. Er det noe du ikke vil komme i konflikt med, så er det en klovn! Dagens første misjons mål utført.

PicMonkey-Collage3-1024x512

Storesøster var så ekstatisk over at det fantes flere slike prinsesseballonger at vi fortsatte rett frem forbi lekeplassen. Vi tok deretter en lang runde helt opp til monolitten. Der viste jeg henne ekkopunktene på plassen. Hun ble mektig imponert, og veldig nysgjerrig på denne mystiske sirkelen som gir ekstra styrke og volum i stemmen. Så vi ble stående der å hyle og skrike en god stund. Dette fascinerende punktet er det veldig få som har fått med seg, og er faktisk en enestående ingeniørbragd av nøyaktighet i vinkler og plassering. For de spesielt interesserte kan jeg informere om at de finnes på begge sider nede på plassen som omringer monolittstatuen.

Etter å ha skreket oss hese, bestemte vi oss for å se om vi ikke kunne ordne oss noe å drikke, så vi satte kursen mot 7/11 slik at hun kunne få en velfortjent is og jeg en kaffe.

Vi fant oss en bakketopp i Frognerparken (vis a vis 7/11) hvor vi kunne sitte å kose oss i solen. Der var vi omringet av løvetann og andre blomster, noe som resulterte i en enorm plukkelyst hos min datter. Etter å ha laget en blomsterbukett som vi skulle gi til mamma og lillesøster,  kom jeg på at det å lage en blomsterkrans kunne være en morsom aktivitet. Med friskt mot gikk jeg inn i oppgaven, og tenkte at dette var vel ingen sak. Etter 5 minutters fletting skjønte jeg at teknikken min trengte finjustering og veiledning. Men hvordan få fatt i en veileder på så kort varsel? Googel it. Etter kort søking på telefonen, kom jeg over denne siden.

Skjermbilde-2014-05-04-kl.-22.06.07-986x1024

Da veiledningen ikke var like god som informasjonen om ´hvilke blomster som var best og at dette var årets assecoir som både fotballfruer og Voi var observert i´, gjorde jeg ett forsøk til.

 

Skjermbilde 2014-05-04 kl. 22.10.54

BINGO! Endelig en idiotsikker veiledning, med mange motiverende smiley faces. Nå kunne kransmakeriet begynne. Alt gikk bra, helt til jeg skulle avrunde kransen. Tilbake til veiledningen, men til ingen nytte. Dette var tydligvis så banalt lett at ingen veiledning var nødvendig? Så jeg freestyla avrundingen, ved å flette stilkene inni hverandre, før jeg tredde den på hodet til storesøster. Ved senere research om hvordan man avslutter en blomsterkrans, så er det bare å knyte stilkene sammen med en hyssing eller gressstrå. Så jeg må si jeg er ganske fornøyd med meg selv, som faktisk klarte å avslutte uten hyssing.

Hun ble ekstatisk og overlykkelig og kastet omkring store ord som fin og flink. Jeg var stolt som en hane, og tittet rundt meg for å se om noen av de andre parkgjestene hadde fått med seg denne bragden? Men nei, de var tydligvisvis mer interessert i pølsene som lå og godgjorde seg på grillen, enn en pappas personlige bragder i farsrollen.

PicMonkey Collage

Tok omlag fem minutter før kransen ble til en bondegård, så ble den styrepynt på sykkelen.

PicMonkey-Collage5-1024x512

 

IMG_3332

Lykkelige og stolte satte vi kursen hjemover. Med prinsesseballong på styret, blomsterkrans på hodet, og blomsterbukett til mamma og lillesøster.

IMG_3333

Da vi kom hjem dyttet jeg henne forsiktig i ryggen, og sa at hun måtte gå opp og gi buketten til mamma.

Med stor seriøsitet i oppgaven, la hun buketten bak ryggen banket på døren.

PicMonkey-Collage6-1024x512

En overlykkelig mor og en ikke helt i strøket lillesøster, møtte oss i døra/baderomsdøra.

PicMonkey-Collage7-1024x512

En vindunderlig dag ble avrundet. Det føltes som, i dette lille øyeblikket, i denne store verden. Med regninger, jobb og problemer, at vi var med i en Alf Prøysenvise, som så godt illustrerer de gode øyeblikkene i et barns liv.

Så i kjent diva stil vil jeg stille et spørsmål til slutt. Eller vil jeg det? Nei, jeg vil oppfordre dere til å gå ut, å ta tak i dagen og la timene forsvinne i små eventyr og nye utfordringer! Lag deres egen Alf Prøysen vise.

– Diaperdivadaddy aka Jack Bauer