Jeg er så lei meg. Hva er det nå da tenker du.. Er det den rustne stemmen nå igjen, har hun brukket en negl? Nei stemmen er tilbake, og neglene er intakte.
Jeg har betennelse. Hvor er det betent nå da tenker du.. Fremdeles bihulene, eller er det melkeprodusentene?
Nei, det er nettopp det det IKKE er! Jeg er lei meg fordi jeg har sluttet å amme, og jeg har betennelse i sjela!!
Amming er jo ofte et betemt tema, og jeg har overlatt diskursen til bloggere som liker litt storm i kommentarfeltet sitt! Men nå har jeg tenkt å dele min ammehistorie for de som måtte ville lytte. Dere menn som leser bloggen min.. kan se på dette så lenge:
Og for de mannfolka som, mot formodning, nå fortsatte å lese.. så skal jeg prøve å gjøre historien litt mer mannevennlig. Jeg kjører på i den gata.. Vroooom og hei hvor det går!
Da Storesnuppa ble født for litt over tre år siden.. så må jeg, irriterende ærlig, innrømme at jeg ikke hadde startproblemer. Jeg var veldig heldig! Tanken var full, jeg råkjørte, og bremset ikke ned før hun passerte 6 måneder. (Det var jo det helsestasjonen anbefalte, og jeg fulgte deres kjøreplan på alle områder.. førstegangsfødende..) Kun en gang opplevde jeg at rørene ble tette, og måtte repareres. (Hvis tennluggene dine aktiviseres av at jeg har hatt en enkel amming, så må du gjerne bruke kommentarfeltet til en utblåsning altså!)
Hun var blitt 19 måneder, og det var bare to måneder til termin med Lillesnuppa. Da så jeg meg nødt til å stoppe opp. Fordi jeg ville jo ikke at hun skulle bli sjalu når jeg ammet nr.2. Og tanken på tandem-amming, var ikke noe som slo meg som spesielt lettvint.
Etter to måneder med pause (med et par svake tilbakefall), startet produksjonen opp igjen for fullt. Denne gang gikk det.. (æsj jeg skulle ønske jeg hadde en mer spennende historie å fortelle..) også veldig greit.
Nå er minstejenta nesten 16 måneder. Hun gleder seg sånn til melkefyllingen på morgenkvisten, at hun våkner både før konditoren, hanen og.. avisbudet. Hun står i senga.. og i babycallen lyder det: «Tine» (Alle andre kaller meg for Stine, hvorfor skal hun kalle meg for mamma da?)
Med et påfølgende: «Buppa!!» Så må jeg ta henne oppi sengen 4ish, og der skal hun ligge, PÅKOBLET, til vi står opp 6ish. Får ikke ladet batteriene mine noe særlig da. For ikke å snakke om de stakkars frontlyktene.. Hele karosseriet bærer preg av at trafikkreglene ikke blir fulgt.
Så da var det bare å bestemme seg for å skru av hele greia, parkere.
Men det er ikke bare bare skal jeg si deg. Tre år, med mer eller mindre sammenhengende amming, og nå er det over.
Tenk deg mann, at du har kjørt din kjære Volvo hver dag hele tiden i tre år, og så må du av en eller annen grunn kvitte deg med den.. For eksempel at du ikke har overskuddet som trengs, til å vedlikeholde den!? Hadde du ikke følt en sorg i hjertet da? En helt adekvat sammenligning ;-)
Når slo du av frontlyktene? Trist/lettet/et annet adjektiv?
(Her er sist gang jeg kjørte på med full pupp)
Store, store startvansker med Snipp! Ble nektet å reise hjem fra sykehuset og gråt sørgmodige tårer over å være slik en mislykket mor. Endelig hjemme fikk jeg endelig senket skuldrene og muggene fyltes opp. De ble riktig nok ikke sprengfulle og overgangen til morsmelkerstatning kom etter hvert. Marianne Beate ( mariannebeate.com) brukte et veldig fint ord, tørramming, og det var litt sånn jeg følte det de siste månedene før vi kuttet det helt ut da han var 6 måneder. Det var tomt, rett og slett :( Med Snapp og Snute var det slett ikke noen startvansker. De visste akkurat hva de skulle gjøre og ferdig med det. Fascinasjonen for pupp gikk likevel over og rundt 8.- 9. måneders alderen var de ikke interessert lenger. Jeg var ikke trist, men takknemlig for at jeg i det hele tatt hadde klart å gjennomføre ammingen uten å gi opp til tross for ørten tilfeller av tilstoppede melkekanaler (au…)! Jeg var også ørlite glad for utsiktene til å få sove gjennom en hel natt uten å måtte være smokk/matstasjon/koseklut! ;)
Tilstoppede melkekanaler er gruuusome! Pågangsmot og ståpåvilje.. det skal du ha for!! Synes det er veldig rart at hele den amme-greia, varierer sånn fra gang til gang.. Jeg håper inderlig at jeg får det til en eventuell neste gang, men man vet jo aldri!
På sett og vis skulle jeg ønske at de hadde mistet interessen selv, for når snuppa kryper oppå fanget mitt.. og betrakter ex-melkeprodusentene med et sorgfullt ansikt og stotrer «Buppa».. ja da blir jeg svak i mammahjertet.. og må samle all viljekraft i hele verden.
MEN! Å sove gjennom hele natten.. AMAZING!!!
Uten tvil vemodig og trist, spesielt med nr. to siden det mest sannsynligvis er siste baby…
Ja det var ikke så problematisk å slutten med nr.1 for da hadde jeg jo en ny på vei.. Nå derimot..
<3
Hehe….du får sagt det du Stine, herlig beskrivelse
;-) Tror nesten du må skrive et gjesteinnlegg om tandemamming når den tid kommer!! ;-)
Jeg kjørte hardt i mange år. Men nå er det helt greit å være ferdig…
Håper jeg kommer til den erkjennelsen asap jeg også!
Haha, herlig beskrivelse. Selv parkerte jeg etter snaue ni måneder, det bestemte Mini helt selv. Og vet du, jeg synes det er skikkelig motiverende å lese om deg og andre som ikke hadde startproblemer. Selv kjørte jeg meg fullstendig fast..og det er fint å lese at det kan gå bedre neste gang!
Du er fin du Carina! <3
Tenk at du har amma i årasvis! Ikkje værst!! Eg kjenne eg får gåsahud av mindre. Ingen hadde fortalt meg at det kunne bli så fælt som de blei. Eg kunne skreve bok om tema. Å d e ikkje fordi d gjekk så bra. Men d gjekk bra siste gong. Å då va d litt trist då prinsesså ikkje ville ha meir då hu va 9 mnd… Så eg forstår på sett å vis at du e leie deg.
Nei det e jo kje problem når det går bra.. når det ikkje gjør det derimot..
Kanskje du ska skriva bok om teamaet Gunnhild! Sånn at folk kan få veta om at amming faktisk ikkje alltid e noke dans på roser!!
Eneste problemene jeg har hatt med amming er sårhet og unger som helst ikke vil slutte, hadde en liten periode med nr.1 som jeg måtte sette meg alene å bite tennenne sammen, for jeg hadde bestemt meg at jeg SKULLE amme…skal ikke gå i detaljer, men hadde jeg ikke vært bestemt på det hadde jeg sikkert gitt opp da for det var alt annet enn behagelig. Ellers hadde jeg mer enn nok melk og unger som gjerne ville ha, og gjerne ville hatt lenger om de fikk…begge ble amma rund 14mnd, nr.2 på 6år kunne gjort det forsatt hvis hu fikk, hu snakker om at hu sugde pupp og det var godt og kos(om hu husker eller om det er noe hu har funnet på vet jeg ikke) Slutta vel mest av praktiske grunner, nr.1-jobb som flyvertinne og nr.2-jobb på kjølelager…begge litt dårlig i kombinasjon med melkespreng…hehe…og søvn, var et fremmed ord…
Savner kosen og nærheten, og kanskje litt det at noen var veldig avhengig av akkurat meg(mme var nemmelig ikke så poppulært, så det var meg eller «meg på flaske»)
Ja jeg skal ikke si at det har bare vært fryd og gammen, lite søvn, pupp som smokk og flaske.. tilnærmet null sosialt liv på tre år. Men det blir bagateller når du og andre forteller om mye verre aspekter ved det!!
Kan du ikke sende meg adressen din på melding btw! ;-)
Æææsj, du er så ekkel som ikke hadde startvansker med amminga assa!! :)
Selv fora jeg ungen med mer blod enn melk de første 4 ukene, men så gikk det seg til!
Du har vært dritflink som har holdt ut i 16 måneder! Kan tenke meg at du har blitt bitt en håndfull ganger. Selv ser jeg for meg at jeg MÅ slutte når He får tenner, for hun er en kosebiter…. Men tror uansett ikke at jeg hadde holdt ut så lenge som deg.
Ja, det er sunt og lurt og kjempekoselig og alt det der, men melkesprengen… Say no more.
AUUUUUU! Og så ga du deg ikke!? Hva er du laget av da egentlig?
Det har faktisk ikke vært mye biting, begge har prøvd seg et par ganger.. men min reaksjon har da satt en rask stopper for det! De skjønte vel at etegildet ikke kom til å forsette om de holdt på på det der viset. He(instein) vet nok dessuten bedre! ;-)
Ah, beste ammehistorien!
Ferrari!
Min elskling er og blir Chev altså, men dog. (Jeg kjører ikke bil nei! Dere galninger kjører på feil side av veien. Og jeg hadde ikke hatt miljøsamvittighet til en Chevy Tahoe el. som jeg da måtte hatt.)
Amming ja. *fokus*
Jeg har noe trøblete ammehistorikk, men skal ikke kjede deg. Denne gangen derimot! Med minsten! Det har vært *ren* plankekjøring. Han snuste etter den puppen og kravlet seg selv frem til den en halvtime gammel, og siden har han hengt der. Nåja, nesten. Han ammet hver 2. time til han var 15 mnd. gammel. (Sov lenger på natten altså.) Og han ammet fortsatt mye til han var 2 år, da kuttet jeg ut nattamming, jeg fikk plutselig en slik «nei nå! er det nok! Ikke en eneste gang til!» følelse, og slik ble det. Snakket med han om det og det gikk greit.
Da gikk dagamming også litt ned, til 2-3 ganger bare. Morgen og kveld har han holdt på helt til nylig. Nå er det bare kveldspuppen igjen. Han blir 3 i februar. Jeg lurer på om jeg skal slutte med den kveldspuppen også når han blir 3.
Men det er jo så kos. Og det er noe som er bare vårt. Og han har jo tydeligvis lyst til å fortsette. For det er ikke akkurat slik at jeg hiver meg over og tilbyr. Det er ikke bare a walk in the park når de er så store. Noen ganger er det ubehagelig tom. pga. tenner eller noe. Men jeg kjenner det er litt blandet, det blir nok litt trist å slutte, samtidig blir det nok deilig også kanskje, å være ferdig. Ha the girls for meg selv igjen. Å kunne ta seg en dusj og være naken på badet uten en gutt som nærmest «hogger seg fast» hvis en bar pupp kommer innenfor hans rekkevidde.
Og hvis alt går etter planen så blir det bare ca. et års tid så skal jeg på’n igjen.
Selv om plankekjøring er kjedelig å skrive om er det veldig deilig da! Vi har ikke slitt med noe. Ingenting. Denne gangen. Jeg har ikke hatt spreng eller lekket engang. Naturen er veldig fascinerende når den funker. :D
C!! Jeg blir så glad når du kommer på besøk!
Så fantastisk at du ammer enda! Når man får det til å funke, så skjønner jeg det veldig godt! Ja ikke sant naturen er fascinerende når den fungerer! Nå har jo du prøvd begge deler, så da må man jo bare nyte det, når man opplever en plankekjøring!!
Men jeg må si at selv om jeg syns det er uutholdelig vemodig, så har snuppa funnet ut at hun kan sove til klokka SJU uten å våkne en eneste gang! Og det betyr jo at jeg kan det også! DET er deilig det, så jeg må bare holde fokuset på det når jeg blir ambivalent og svak!
Vi får starte opp på likt igjen jeg og du da!! ;-) ;-)
Du! Beste barselgruppen i verden! Plan!
Pompen hekta seg på, og der ble han værende til jeg tenkte at det var nok. Da var han 14mnd. Det var full pupp fram til 7mnd, masse enklere å amme enn å drive på med den grisinga med grøten;)
Og nå, nesten et år etter…..er han fortsatt puppegal. Men han diskriminerer ikke. Bestefar/oldemor sin brystvorte er like fin å rulle mellom fingrene som hvilken som helst annen brystvorte. haha «å herligaland no va de bra du kom heimjen, før no trur ikkje ej at ej he meir brystvorte igjen!!» sa oldemora etter at hun hadde vært barnevakt en hel time her en dag.
Så er det bare å krysse fingrene for at nestemann/dame også vet nøyaktig hva h*n skal gjøre:)
Hahaha Pompen altså! Han gjør ikke forskjell på folk! Herlig! ;-)
Og gjett om jeg ble overrasket, og GLAD!!! når postmannen kom på besøk.. med et brev som hadde kommet hele veien fra nordvestlandet!!! Fineste og blideste Pompen! For ikke snakke om mammaen hans! Tuuuusen takk <3
Helt strålende beskrivelse! Liker!!
Jeg har dessverre ingen blod, svette og tårer- historie i forhold til amming, det gikk knirkefritt fra dag 1. Ammer begge til 6-7 mnd, fra da var puppen lite interessant til fordel for vanlig mat. Jeg synes også det var litt vemodig nå med minstemor å kaste inn amme-håndkleet, men må bare innrømme at det også har vært litt digg å kunne dele på nattmatserveringen, legging osv…
Takk kjære EmmaK!!! :-D
Og så greit.. at de sier stopp sjøl! Selv om jeg meget godt forstår at du ble vemodig.. Men hey, aldri så galt at det ikke er så godt for noe! I <3 uforsyrret søvn.. har jeg funnet ut nå!! ;-)
Ha en strålende fin dag!!
ai,hardt liv! du er så heldig som har kunnet amme dine 2 så lenge som du har. selv fikk jeg ikke i gang amming pga en utrolig tøff fødsel og med mange dager med økedøgn gav jeg opp.(fy meg,men går det ikke så går det ikke,jeg prøvde virkelig) skjønner at det blir rart for deg nå,men det må da være litt godt også :) håper virkelig jeg får til og puppe neste barn! får håpe puppestoppen går bra og at ingen kommer til å lide noen nød. amming er et følsomt tema ja…uff.vil ikke prate om det en gang jeg!
Går det ikke så går det ikke! Ja det er et utrolig slitsomt tema.. la oss snakke om noe annet! Hvordan står det til med julesnøen der borte? Uff, her er det mildeste vinteren i manns minne.. Men jeg håper at det regnet og de 6 gradene som har meldt sin ankomst på julaften, skal forandre mening og bli til minus 6 og hvite snefnugg!!
<3
Det er en fase som er over og jeg vet at en del opplever sorg i forbindelse med ammeslutt. Du får amme mannen isteden, haha..
Ja, jeg vet det var flåsete sagt. Sorry!
Hahaha hva skulle jeg gjort uten det løsningsorienterte Lammelåret!? ;-)
Jeg har en overraskelse til deg på bloggen min i dag!! :D :D
(Og jeg beklager så mye;p)
Årh du din utspekulerte.. du elsker å gjøre dette mot meg! Bare vent.. ;-)
(Og ja, jeg så det komme!!)
Vemodig er ordet for min del.. Har hatt full tank til alle fire bebisene, og det er rart å tenke at jeg ikke skal drive med sånt lenger.. Det koseligste som finnes er jo å ha en liten tass i armkroken, øhm dørhengselet mener jeg..og jeg fungerte faktisk som matstasjon i 2006,2007, 2008,2009,2010,2011 OG 2012!!
7 jahre!! Oh my goodness! Kan du ha norgesrekorden tro? Og full tank til alle, det er jo bare helt fantastisk!! Og veldig vemodig når det tar slutt.. I totally feel you <3
21 mnder var poden og snuppa var vel regneregne nesten 26 mnder.. Nå er det leeeenge siden jeg sluttet og vettuhva… Jeg savner det faktisk enda.. den kosen og den «greia» bare vi delte.. Magisk!
Så det du sier.. er at det jeg føler nå faktisk ikke går over.. Kunne tenke meg det.. ;)
Ja som du kanskje skjønner (om ikke så skjønner du det snart…) jobber jeg meg bakover på bloggen din. Endelig litt etterlengtet alenetid og jeg koooser meg.
Amming: Lite melk på sykehuset førte til spinkel unge, så kom det i all mass- både melk, betennelser og tette kanaler. Jeg holdt dette gående i sånn åtte uker, før jeg tok en pause og så fortsatte litt til med det. Men jeg ga meg ikke. Å nei. Vi har egen ammehjelp i bydelen og jeg bodde tidvis på det kontoret. Men så løsna det. Sånn når lillemann var fire mnd. og han var da blitt skikkelig rund og god. Vi fortsatte fullt til han var seks måneder og trappet gradvis ned til han var ni. Da kutta han og melka ut ca samtidig. Jeg syns det da var rart og litt vemodig, men var altfor rastløs til noen gang å nyte ammingen. Og så hadde det sikkert litt å gjøre med andelen fremmede mennesker som masserte puppene mine for å få dem i gang i starten…
Nå, når neste er på vei, har jeg ingen store tanker rundt dette med amming. Jeg har tenkt å amme, både fordi det er fint for barnet og praktisk å slippe å stå opp og hente flaske om natta… Utover det håper jeg vel på å amme til rundt året. Krysser fingrene for mindre stopp og litt mer ro i baken denne gangen :)
Hehe, jeg skjønte det ;-) Wow, det var en lang innkjøringstid, og du gav ikke opp?!! Det er jo bare beundringsverdig!!!
Uff ja, skjønner at man kan få en liten ambivalens til det hele med så mange hjelpende hender og vanskelig start.
Og du.. jeg vet ikke om jeg har sagt det.. men det er sååå hyggelig at ny bebiss er på vei!! Kjempestas!! Jeg krysser også fingrene for at ammingen skal gå smertefritt denne gangen!
Løøv <3