Høstferien varte i.. la meg regne.. knappe 89 timer.

Men jeg sløste ikke med tiden, supte inn frisk luft mens jeg hvilte øynene på billedskjønn natur.

Senket skuldrene og var i øyeblikket. Her er jeg, i et slikt øyeblikk. Nå kan du kanskje tenke at det ikke ser så voldsomt avslappet ut, med den derre sinnsyke knekken i kneet (som jeg får umiddelbart når noen fisker frem et kamera..) men det er dessverre en yrkesskade jeg har måttet lære meg å leve med.

Jeg stresset så til de grader ned, og styrte ikke rundt i det hele tatt.

Hva da? Det er sant!

Det var grillings til lyden av fossefall.. jada jeg vet.. ikke småtteri.

Jeg krabbet rundt i blåbærlyngens skrud og var i ett med naturen.

4-åringen fant en sten som hun mente så ut som et hjerte.. «Mamma, kan du ta bilde av den?»  Tnå!

Og så.. før den var begynt, så var de 89 timene over og det bar rett tilbake til tidsklemma. Læreryrket har aldri fristet mer..

Håper du også har/har hatt en fin og avslappet høstferie. Enten den er/var kort og intensiv avslappet, kort og ikke avslappet, kort og god, bare kort -eller lang og (sett inn det adjektivet som passer)!