Jeg skriver i vei, hiver ut confessions, drar inn situasjoner og mennesker som er involvert i de mange uheldige situasjoner jeg havner i. Lager store poenger ut av små dagligdagse hendelser, og beskriver de usjenert med sarkasme. Og en ting er jeg hvertfall sikker på, at det bare er de faste leserne som kommer til å lese det jeg skriver! Det vil jo aldri i livet nå frem til de jeg involverer i mine historier, så jeg kjører på og sparer ikke LITT på kruttet. Mohaha -sjansen for at jeg blir avslørt, er jo tilnærmet null, tenker jeg og skriver enda ivrigere i vei..

Så feil kan man ta.

Husker du historien om tarm-trøbbelet mitt i et lydisolert rom under et møte jeg hadde en tid tilbake? Vel.. jeg er tilbake på åstedet. Satser på at vi har begynt med blanke ark, men allikevel -litt skamfull, trår jeg inn i møterommet. Vi setter oss ned (jeg har sørget for å fylle opp magesekken med hele to bananer i forkant..) Mens vi småsnakker litt, løfter jeg det litt nedslåtte blikket mer og mer selvsikkert oppover. Men så, sier han: «Beklager at magen bråker altså, men jeg måtte skippe lunsjen i dag.. så den har bare fått kaffe!!» etterfulgt med et glis som sier mer enn tusen ord.. Nå kan jeg ikke være 100% sikker på at det bare var syke tilfeldigheter som spilte meg et puss, men.. Svusj sa det i alle fall, så kjente jeg ansiktet bekle seg i illrødt. «Hehehe», lo jeg illrød, høyt og ruvende. «Det går så bra at, haha!» Jeg ble så ille berørt over at han faktisk kunne ha lest innlegget at jeg prøvde å stikke derfra, ved generøst å tilby han å gå og spise lunsj, i stedet for å gjennomføre møtet med meg! Han takket nei til lunsj.

I går var jeg tilbake hos tannlegen..

(Snappene er fra et annet besøk denne måneden)

Praten går livlig der som alltid. Jaja, helt til bedøvelse og sikkel involveres. Jeg skal ha en ny krone denne gang, og han trenger et avtrykk. Han stapper en håndfull med leire inn i gapet mitt, og den skal jeg ligge å bite i, til den stivner og han blir nødt til å tvinge kjeven min opp med makt. Mens jeg ligger der og biter som jeg aldri har bitt før, konsentrerer meg så hardt at jeg skjelver, så dunker han til meg og sier: «Leste om mig på din blogg!» Svusj! Til tross for bedøvelsen, kjente jeg kjakene varmes opp.. (Jeg hadde vel aldri fortalt ham at jeg blogget!??) Jeg kan ikke gå noe sted, jeg kan ikke bevege meg, og munnen min er låst sammen med.. sement. Alt jeg kan gjøre er å kaste et litt unnskyldende blikk opp på han, og vente på hva mer han sier. Han sier ikke mer, går ut av rommet. Shit, skal han la meg stikken nå, skal jeg ligge her med den illesmakende sementen og prøve å rope hjelp med.. stumme lyder?? (Ja, jeg har sett altfor mye Netflix lately!) Vel, jeg kunne jo ikke klandre ham. Det var jo ikke akkurat et reklame-innlegg det der jeg skrev. Om hvor fryktansvert dyrt, og hvor gruuusomt det er å gå til tannlegen..

Han kommer tilbake, tvangsåpner kjeven min, jeg skyller. Og så kunne jeg endelig si noe! Jeg prøvde å unnskylde meg med hvor mye jeg bare elsker sarkasme, og kokte i hop en, alt i alt -lite imponerende forsvarstale.. Og plutselig så så jeg at han faktisk syntes situasjonen var i overkant underholdende.

Jeg skrev det innlegget for TO ÅR SIDEN.. og ettersom tiden har gått har jeg vært så tilfreds med at jeg slapp unna med det! Ikke det at jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre det altså.. Men så var det en tannlege som jobbet der da, som hadde kjent igjen Diaperdiva (og dum som jeg er.. tror jeg hun går under radaren overalt, men neida.. selv fordekt med et siklende og fullstendig usjarmerende bedøvd smil..)

Hei du kjære tannlege som viste XXX innlegget mitt!! Kanskje du ved leilighet også kan formidle at… jeg er ved den oppfatning at jeg har VERDENS BESTE TANNLEGE! Og det er faktisk den hele og fulle sannheten!! ;-) :thumbs:

(Nå skal det sies at tannlegen min mente jeg burde skrive mer om han, og at all reklam är bra reklam! Puuh!)

I dag skal jeg spare deg for spørsmål! Jeg tror det er på sin plass at jeg svarer selv.. Går det virkelig an å være så dum at man skriver noe på cyperspace, og er i den tro at det aldri i livet vil nå frem til den man skriver om (fordi den personen er så laaaangt unna målgruppa di?) Ja! Tydligvis.

Ha en fin kveld, og dagens oppfordring er.. Ikke skriv noe, du ikke vil at visse skal lese! What comes around goes around ;-)

Jeg må vel muligens revurdere om jeg skal beholde det innlegget om jordmora som mista urinprøven min på Jack..